Veien til Seida

Det ikke sennagress nok til å fylle både gutten og søsteras vintersko.

            Slik begynner det, med et dårlig tegn. Faren banner, igjen mumler han at noe om at hun skulle vært her. Hun, det er er mora. Det vet gutten. Mora som lå på kammerset hele dagen lang og natta også, og så til slutt sa de at gutten og søstera skulle komme inn og si farvel. Gutten trodde først at det betød at mora skulle sendes avsted til et annet sted, et sted med en lege kanskje, men så hvisket søstera at mora kom til å dø når som helst nå. Det luktet vondt inne på kammerset. Før mora ble syk, var det der de pleide å sove, han og søstera, og mora og faren sov på kjøkkenet. Det var mørkt der, gardinene var trukket for, men moras ansikt lyste, så blekt var det. Hun hadde lukkede øyne og pustet som om hun akkurat hadde sprunget fra nabogården og hjem igjen. Men gutten var sikker på at hun bare hadde ligget i ro der inne på kammerset. Han forsto ikke hvorfor hun peste slik da. Faren sa at de kunne gå helt bort til senga. Søstera gjorde det, men gutten kjente seg kvalm. Det var den stanken som gjorde det. Faren ble streng i stemmen. Gå bort til mor di, sa han. Gutten tok motvillig stegene etter søstera. Han prøvde å se på henne i stedet for mora. Det luktet enda strammere nå som de sto ved siden av. Han lurte på om hun hadde tisset på seg, som en småunge. Han torde ikke spørre. Det kom opp av halsen da, og han klarte ikke dy seg, han måtte springe ut og han skubbet faren til side og sprang ut i strømpelesten til han var et godt stykke unna trammen. Der kastet han opp til det bare kom grønt, smakløst vann ut av han. Siden var det ingen som ba han gå inn igjen. Og enda senere den kvelden kom det koner som gikk inn der for å stelle henne. Mora hadde dødd, og søstera måtte koke poteter. Det var ingen som sa noe mens de spiste. Gutten syntes han kjente den råtne eimen ut til dem der de satt, men han klarte å holde seg den gangen. Han spydde ikke mer.

            Etterpå har alt vært vanskeligere. Søstera er ikke gammel nok til å gjøre annet enn å koke poteter og vaske tallerkener. Og han får ikke til mer enn å hjelpe faren med veden. Det er iskalde dager som venter, det vet de. Det er ingen som har nok. Det er fordi nesten alle potene og grønnsakene som var fine før, er råtne i år. Ansiktene der ute, de som tilhører naboene også, har alle begynt å ligne på hverandre. De er beinete, nesten så skjelettet stikker ut av huden. Det er derfor far har bestemt at de skal dra. Det er mat nok til et måltid om dagen og lenge har det gnagd i han, magen har skreket så mye etter noe å fylle den med at han har stappet munnen full av gress. Søstera tvang han til å kaste det opp igjen. Det er visst ikke bra for en. Når snøen kommer, kan gutten i alle fall spise av den. Men nå skal de dra.

            Her i landet går det ikke an å være, sier faren.

            Nei, her i landet går det ikke an å være, mumler søstera til svar, mens hun stirrer ned på tregulvet. Søstera svarer alltid faren. Søstera pleier å klype han i armen så han også passer på å gjøre det, men denne gangen lar hun gutten være. Selv om det er helt stille i huset, er det akkurat som om noen puster og peser der inne på kammerset.

            Gutten ser ut på frosten som har begynt å legge seg. Når man trasker over marka, knaker det under en. Han har pleid å like denne tida. Han og søstera bruker å gå ut og hoppe på de små krystallene, og lage så mye lyd som mulig. Gutten har lyst til å gjøre det igjen, men så kjennes det ikke rett. Søstera vil ikke leke fullt så mye etter at mora ble tatt vekk. Og gutten forstår at en skal være mest mulig stille og sitte rolig når folk nettopp har dødd. Han prøver å tenke så mye på det triste som mulig, men så vil bare blikket hans ut og se på krystallene.

            Hvor skal vi reise? spør søstera plutselig.

            Man spør aldri faren om noe. Faren bestemmer. Faren blir sint hvis man maser, man skal la faren bestemme, og derfor kikker gutten nysgjerrig og litt redd opp. Faren banker ikke neven i bordet og ber dem tie stille. I stedet trekker han pusten tungt, og setter seg ned på den ledige krakken.

            Nordover, sier han. Til Norge.

            Og igjen gnager det på innsiden av gutten.

            Har de gode poteter der?

            Faren sukker, fortsatt med øynene rettet nedover.

            Gutten biter seg i leppa, venter på at faren skal rope noe. Han har ropt så mye mer etter at mora ble syk, og potetene færre. Han har brølt til dem nesten hver dag. Gutten lukker øynene. Men faren er taus, faren reiser seg ikke opp sånn at krakken faller i gulvet og roper at han skal komme seg ut.

            Jeg vet ikke, sier faren. Men de har i alle fisk.

vær så snill, paris

Jeg var sikker.

Jeg sa det som de andre, og som plakaten de hadde hengt opp: Même pas peur. Ikke engang redd. Jeg blir ikke redd. Jeg ser meg ikke over skulderen. De gangene jeg har blitt forfulgt av masete menn, har jeg blitt sint når pulsen har økt og siden lagt den vekk. Den frykten. Ikke når bomba smalt i Oslo rett etter at vi hadde på bussen ved Youngstorget, orket jeg holde på den. Skjøv vekk. Vil ikke spenne kroppen, vil ikke skule rundt meg, vil bare være. Være, være.

Og så nå, fredagen uka etter at jeg skulle sitte ute og ta et glass vin med en venninne i tiende arrondissement, og være som det, klarer jeg ikke den ruta eller gata. Jeg finner unnskyldninger for å forlate kvarteret, og selv ikke her, i leiligheten, noen hundre meter unna der han som fortsatt er ettersøkt parkerte bilen etter å ha angrepet utestedene, klarer gjemme den vekk. Og når jeg går inn på butikken eller kafeen eller restauranten, ser jeg etter nødutganger og legger planer. Og er ikke alle litt vennligere også, gir vi ikke hverandre godord, selv vi fremmede, i dokøen eller mens vi venter på å bli servert, er det ikke en ny solidaritet, men likevel ikke, og redsel og sinne går hånd i hånd, og etterpå, når ingen kommer, ingen bryter seg inn og skaper kaos, puster vi ut og er usikre på hva vi skal gjøre med de her bankende hjertene våre og hvor lenge de skal følge oss.

Jeg skulle ikke bli redd, men jeg får ikke ristet dette av meg. Må skru av tv-en der de snakker med høye stemmer om en ny tid og om å forberede seg. Vil ikke høre mer om unntakstilstand og skrekk og holde seg hjemme og unngå det og unngå annet eller leve som før, vise at man ikke er redd, og alle snakker så høyt på hver sin kant, ikke vær redd, vær oppmerksom, ikke slutt å gå ut, unngå folkemengder. 

Og jeg er utmattet og jeg er sliten og jeg hører ekkoet av skudd jeg aldri har overværet og jeg hører sinnet i overskriftene og fortvilelsen fra alle kanter og jeg vil legge meg og jeg vil reise meg og jeg vil at vi skal stå sammen men ikke for tett og ikke for enige. 

Det er byen min i det andre landet mitt som er så stygg og vakker på samme tid og alt dette som den gjør med oss i seg, og alle menneskene og landene og byene som tilhører andre og alt de gjør med dem og folk som sier dommedag og jeg som sier kjære frykt, kjære redsel, slipp litt tak i meg og gjør stegene mine lettere, ikke hold meg fast og smitt andre. 

Slik tenker jeg, slik forsøker jeg å tenke. 

Paris nå

Når jeg ikke vet hva jeg skal si, skriver jeg.

Og jeg har skrevet om Paris, så mange ganger har jeg skrevet om Paris, og Paris har vært kulisse og Paris har vært karakter og Paris har vært ond og god og Paris har vært kald og kokhet og Paris har kledd av seg maska og Paris har sminket seg pen, og jeg har våknet fra jetlag på rommet mitt i den forrige leiligheten av meldinger som tikket inn en dag i januar, Går det bra? Er alt bra? og jeg har hørt ekkoet av skuddene hvor enn jeg har gått, sett plakatene og klemmene, og jeg har hørt pulsen og hjertene og jeg har fortsatt og byen har fortsatt og alle har vi fortsatt og fortsatt å være og hjelpe byen å være, leve, banke videre. Og så har jeg sittet og sett fotballkamp og sett på klokka, møte venner snart på en bar i tiende arrondissement, og så har jeg hørt det igjen, hørt det fra flere kanter, at noe skjer, at noe fortsetter å skje, kampen og så meldingene, og så sitter jeg oppreist og så reiser jeg meg og så går jeg omkring og så ringer telefonen og så snakker jeg og så sier avlyser vi, sier vi blir hjemme til vi vet mer, det smalt bare noen kilometer fra baren vi skulle til, og vi puster og jeg får meldinger og meldinger og jeg leser og jeg slår av kampen og på tv-en og alt dette Går det bra? Går det bra? Går det bra? når høyere enn smellene, og jeg hører mine egne hulk på telefonen, det går bra, det går bra, det går bra.

Siden alle bildene.
Siden stemmene som går på line, forsøker å holde balansen gjennom beretningene.
Siden folkene som roper på gatene utenfor hos meg.
Siden redsel, siden sorg, siden knuses vi, siden settes vi hverandre sammen igjen.

Og jeg nøler før jeg går ut døra denne lørdagsmorgenen, men trinnene ned trappa trengs. Og utenfor er lufta den samme, og utenfor har grønnsakshandleren satt ut frukten slik han pleier, på hjørnet sitter de faste ved bordene sine på kafeen og noe lever, tenker jeg, noe lever i alt det døende, blødende. Og ungene stanser fortsatt foran utstillingsvinduene og peker og ønsker seg, og jeg ønsker meg og vi ønsker oss, og bare noe, ord eller midler eller forståelse, som her i januar, som like før jeg flyttet hit i juli 2011 i Oslo, slik jeg føler det gjennom overskriftene annetstedsfra, all denne meningsløsheten, og så klemmene som kommer etterpå. Noe må vi holde fast i, bruker hverandre som krykker.

Slik fortsetter det, slik fortsetter denne blødende byen min, slik halter den videre. 

Du vet hva du må gjøre, Ferdinand

Du hørte hva han sa, sier mor. Du vet hva du må gjøre.

Bilde av bilde fra Krigsår i bilder 2 av Roger Albrigtsen

            Mor har vasket og stablet tallerkener på plass i de små treskapene. Mor i den slitte kjolen, som stadig må ses over med nål og tråd om kveldene, som hun stadig klager over, og hadde det vært før krigen, skulle hun gått ut og funnet nytt stoff, det sier hun, igjen og igjen sier hun det. Ungene drar i den, mor holder tilbake. Mor som setter opp håret i ei knute, og som nesten svetter den fra hverandre utover dagen, men strammer til når hun passerer speilet i gangen. Det er de yngste som hun stadig må holde øye med, det er de mellomste som må gjøre lekser, de eldre som må formanes, hjelp til, hjelp til. Mor har tusen øyne og stemmer, mor står aldri helt i ro. Mor ammer den yngste, mens hun leter frem sytøyet. Det er noe som fikses. Alltid noe som i uorden. Mor har ikke tid til prat, mor koker poteter, mor koker kaffe, mor retter på knuta i nakken igjen, mor ser at det blåser opp der ute og mor mumler noen gudsord, mor ber småungene lese høyt, mor kremter når det ikke kan stemme, det hun hører, og mor rekker akkurat bort til den vesle som krabber over gulvet før den rekker frem til ovnen. Fydda. Mor virrer mellom seg og sitt og mor ser likevel ut som hun gjorde noen ganger. Mor, med en kaffekopp i hånda mot slutten av kvelden, mor med roen, sittende med blikket sitt festet et sted utenfor vinduet. Mor som er et annet sted med mindre vind, med jord å dyrke, dyr å fôre, mor som reiser tilbake i tid mens vinden trekker i huset. Mor som snakker andre språk, de små som kan snike seg frem mellom ordene når hun er trøtt og glemmer at hun ikke lenger hører til på gård og at vi ikke snakker lappisk eller kvensk her. Mor som savner kyrne, lukta av dem, og kanskje søsknene sine i Kautokeino, eller tida si der, der vinden stoppet opp og hvilte før den fortsatte tilbake hit mot kysten. Mor, kjære mor.

            Ferdinand, sier mor. Du husker hva far sa.

           Mor har lite å dele på så mange. Mor står ved kjelen og kikker på meg. Ferdinand, sier hun igjen. Den yngste sover inntullet i et pledd. Det er ennå tidlig. På skolen de andre. Eller i egnebua med far. Det er annet å gjøre. Og alltid noe mer. Det er saker som ikke tar slutt, men som fortsetter å be om å bli gjort. Og mor med skarpt blikk som vil vekke meg opp, mor som aper etter fars stemme, legger samme tyngde i og vil tvinge meg av gårde. Det er ikke noen grunn til å vente, sier mor. Jeg holder frem kruset mitt, lar henne helle i noe kaffe. Jeg tar en lang slurk. Og øynene hennes er blå, en hard, nådeløs nyanse. Mor som folk sier at har vært en skjønnhet. Rynkene i panna hennes nå. Drikk opp og så går du, sier mor.

            Det er mor som har bestemt hvem jeg skal være. Det var mor som så meg i armene sine, nyfødt, og ikke nynnet til meg som et spedbarn, men en liten voksen. Fremtida, fremtida, Ferdinand. Jeg synes jeg hører ekkoet av den melodien ennå. Ser hvordan hun strammer grepet om ryggen på kjøkkenstolen mens hun stirrer på meg. Mor var vakker da hun kom hit, fortsatt er hun det. Mørkere i håret enn de andre, strekker seg høyere også, en rar tone i stemmen som kommer og går. Noe farlig er det i det. Selv gudfryktige far på kaia i Hammerfest glemmer Gud Fader når han ser henne. Slik må det ha vært. Han må ha oppdaget henne med løsere hår og lenge før barnefødsler, ei tjenestepike uten rynker, lange øyenvipper, svevende bortover kaia med de andre ungjentene. Der må far har sett henne og glemt Herren. Og siden kommet til seg selv, husket og fridd. Giftet seg slik, så fort. Bildet som henger av mor på veggen. De har rett de som sier det. Der er hun en ung skjønnhet. Jeg har sett henne kikke mot portrettet selv, men jeg vet ikke om det er lengsel eller stolthet eller noe annet i det blikket. Gud vil ikke at en skal bry seg med slikt.

            Jeg går straks, sier jeg.

            Mors hender løsner grepet i stolen. Mor nikker.

            Til Torskefjord, mumler hun, nesten fraværende nå. Jeg har sagt ja, og hun kan reise av gårde i tankene. Og jeg lurer på hvem mor var før far, om hun var streng slik, om hun minnet alle rundt seg på hva som var synd. Jeg lurer på om hun dekket på med duker da hun var tjenestepike, om hun tørket støv av bilder og annet dekor. Jeg lurer på om hun pyntet seg og slik fikk fars blikk vendt mot seg. Jeg vil at hun skal løsne opp knuta i nakken og synge noe, synge det høyt, noe tomt for ord som frelse og nåde. Og om jeg sa det høyt, ville hun ta tak i kragen på skjorta mi enda jeg for lengst har vokst meg høyere enn henne og spørre om jeg var gal eller hedning. Og likevel, og alltid vil jeg gjøre mor til lags.

Mor di er død

Mor di døde i går.

         Fremmedkaren står på trammen utenfor setra. Jeg kjenner ikke fjeset han, ikke noen av trekkene. Han snakker på norsk. Kanskje er det språket som får det til å lyde tonløst, fri for følelser. Eller så er det øynene som er iskalde. Jeg har fyrt i noen timer. Varmen presser seg forbi meg og ut. Jeg sier ingenting. Jeg skulle bedt han inn, jeg skulle spurt. Hva, hvor, hvordan. Kommer til å tenke på hvor gebrokken norsken min er. Men det passer seg ikke å skamme seg, ikke nå. Mor di, sier han. Mor di. Det er ikke det hun er. Ikke mor.

Mu eadni er hun. Mu eadni med stor og bred favn. Men kom her, rakkerungen, Sammól Hans, kom, kom her! Mu eadni, alltid i kofta med lua pent stelt. Du rakkeren, Sammól! Du tøysekoppen. Du spilloppmakeren min. Mu eadni med rungende latter. Mu eadni borte i en replikk fra en fremmedkar på trammen utenfor setra.

            Vil du – vil du komme inn?

            Jeg drar håndbaken over øynene. Mu eadni, og sitter på kjøkkenet hennes, slurper i meg suppa og forteller det der hun kaller røverhistorier, fra rypejakt, fra elgjakt, fra elvefiske, fra isfiske. Nå må du slutte å skrøne, da, Sammól. Mu eadni ler. Mu eadni flirer. Mu eadni rusker meg i håret og sier at jeg nok skal klare meg. Mu eadni sier at jeg bare må beholde hjertet mitt slik som det er, eller kanskje til og med la det vokse. Bare å mate det, sier mu eadni, mate det med menneskekjærlighet, vet du. Åpne og mate.

            Fremmedkaren kommer inn.

            Jeg har kaffeerstatning i en kjele. Varmer opp.

            Han sitter på den lave krakken og venter uten et ord.

            Jeg gir han et av trekrusene.

            Han tar imot.

            Jeg står og myser ut av den vesle åpninga vi kaller vindu.

            Høsten kommer.

            Jeg kunne si det til fremmedkaren, men jeg tror ikke stemmen min vil bære.

           Jeg vil be han om å gå, spørre om han ikke har bedre å gjøre enn å sitte slik, sitte her og drikke av det lille jeg har, men så er det mu eadni og menneskekjærlighet, og mu eadni som sier at det er nå man minst vil, Sammól, minst har lyst, at man testes. Mu eadni som klapper meg på hodet og sier at jeg er hennes gode, hennes skøyer, hennes latter og hennes hjerte. Mu eadnis hjerte er jeg. Mu eadnis hjerte banker i meg, må gjøre det, videre.

            Jeg ser mot fremmedkaren, jeg kremter, jeg spør hvor han er fra.

            Han ser på meg med det kjølige blikket igjen.

           Ikke et menneske, tenker jeg, og er han kanskje, er han kanskje Selveste Djevelen, kledd seg ut i lysere klær, og jeg ser ned og jeg tror ikke egne tanker, og jeg vil rope han ut herfra og trykke hodet mot veggen og slokke ildstedet og bare kjenne hvordan kulda kommer trekkende, og jeg vil ut og hogge ved, hogge og hogge, som om vinteren lå og truet bak hjørnet. Jeg vil klemme om noe, hva som helst, sauene, bare holde rundt og hviske det igjen og igjen. Mu eadni, mu eadni.