Mor di er død

Mor di døde i går.

         Fremmedkaren står på trammen utenfor setra. Jeg kjenner ikke fjeset han, ikke noen av trekkene. Han snakker på norsk. Kanskje er det språket som får det til å lyde tonløst, fri for følelser. Eller så er det øynene som er iskalde. Jeg har fyrt i noen timer. Varmen presser seg forbi meg og ut. Jeg sier ingenting. Jeg skulle bedt han inn, jeg skulle spurt. Hva, hvor, hvordan. Kommer til å tenke på hvor gebrokken norsken min er. Men det passer seg ikke å skamme seg, ikke nå. Mor di, sier han. Mor di. Det er ikke det hun er. Ikke mor.

Mu eadni er hun. Mu eadni med stor og bred favn. Men kom her, rakkerungen, Sammól Hans, kom, kom her! Mu eadni, alltid i kofta med lua pent stelt. Du rakkeren, Sammól! Du tøysekoppen. Du spilloppmakeren min. Mu eadni med rungende latter. Mu eadni borte i en replikk fra en fremmedkar på trammen utenfor setra.

            Vil du – vil du komme inn?

            Jeg drar håndbaken over øynene. Mu eadni, og sitter på kjøkkenet hennes, slurper i meg suppa og forteller det der hun kaller røverhistorier, fra rypejakt, fra elgjakt, fra elvefiske, fra isfiske. Nå må du slutte å skrøne, da, Sammól. Mu eadni ler. Mu eadni flirer. Mu eadni rusker meg i håret og sier at jeg nok skal klare meg. Mu eadni sier at jeg bare må beholde hjertet mitt slik som det er, eller kanskje til og med la det vokse. Bare å mate det, sier mu eadni, mate det med menneskekjærlighet, vet du. Åpne og mate.

            Fremmedkaren kommer inn.

            Jeg har kaffeerstatning i en kjele. Varmer opp.

            Han sitter på den lave krakken og venter uten et ord.

            Jeg gir han et av trekrusene.

            Han tar imot.

            Jeg står og myser ut av den vesle åpninga vi kaller vindu.

            Høsten kommer.

            Jeg kunne si det til fremmedkaren, men jeg tror ikke stemmen min vil bære.

           Jeg vil be han om å gå, spørre om han ikke har bedre å gjøre enn å sitte slik, sitte her og drikke av det lille jeg har, men så er det mu eadni og menneskekjærlighet, og mu eadni som sier at det er nå man minst vil, Sammól, minst har lyst, at man testes. Mu eadni som klapper meg på hodet og sier at jeg er hennes gode, hennes skøyer, hennes latter og hennes hjerte. Mu eadnis hjerte er jeg. Mu eadnis hjerte banker i meg, må gjøre det, videre.

            Jeg ser mot fremmedkaren, jeg kremter, jeg spør hvor han er fra.

            Han ser på meg med det kjølige blikket igjen.

           Ikke et menneske, tenker jeg, og er han kanskje, er han kanskje Selveste Djevelen, kledd seg ut i lysere klær, og jeg ser ned og jeg tror ikke egne tanker, og jeg vil rope han ut herfra og trykke hodet mot veggen og slokke ildstedet og bare kjenne hvordan kulda kommer trekkende, og jeg vil ut og hogge ved, hogge og hogge, som om vinteren lå og truet bak hjørnet. Jeg vil klemme om noe, hva som helst, sauene, bare holde rundt og hviske det igjen og igjen. Mu eadni, mu eadni.