Det er den døra vi alle skal gjennom. Begynnelsen på setninga livet er, og så det siste, endelig punktum.
Og når om den er inngang eller utgang, vet jeg ikke, tenker hun, jeg vet bare at den finnes, den porten, den åpninga, at hele tida står der, tenker hun, står og står mens vi kryper, kravler, går, løper, står den der og venter på oss, gjennom tida, åra, kapitlene som blir våre historier. Og alle veier, korridorer, rom vi beveger oss gjennom i mellomtida, er så forgjengelige, like midlertidige som oss, og det er bare, tenker hun, denne åpninga, denne luken som finnes, og vi som finnes gjennom den, og så er det de som stritter imot, og ikke vil tilbake, og så er det de som så altfor fort snur, returnerer, så er det de av oss som vingler mellom, og er redd for at den finnes, utveien, redd for at den skal forsvinne, redd for hva den skal bety, som vil vite hva den åpner opp, hva den stenger igjen.
Og du, tenker hun, som nå har satt det første benet gjennom, som nå sakte, legemsdel for legemsdel går gjennom og blir borte, du skal snart vite hva som er der, tenker hun, og vi, tenker hun, skal fortsatt stå igjen, skal fortsette, fortsette å speide etter, selv lenge etter siste glimt, på hvor du er hen nå, og håpe at den døra, at den døra alltid betyr begynnelse, og ikke lyset ned og slutt.
