En gang var hun liten

En gang var hun liten og i fosterfars armer.

            Han bar henne over elva fra Østre til Vestre Seida. Og det var vinter og isen var tykk, og hun lå inntullet i noen filler og gråt. Og fosterfar mumlet noen trøstende ord, men altfor lavt, og hulkingen hennes overdøvde alt. Og fortsatte når hun lå der, i egen seng for første gang.

            En gang var hun liten og ropte etter eadni og áhčči, fremdeles der på andre sida.

            En gang var det eneste hun klarte å si: Jeg vil hjem, jeg vil hjem.

            I lange stunder sto hun nede ved elvebredden og kikket over og prøvde å få øye på dem, og hver gang hun så mennesker, ventet hun og trodde de skulle komme over. Hver gang hun så søstrene rundt uthusene, stabburet og fjøset, var hun sikker på at de skulle snu seg og vinke. Og fostermor sto et stykke bak henne, men sa ingenting, ikke før mørket falt på, og hun måtte inn og få i seg noe mat. Kom nå, nieidazan, jenta mi, kom nå.

            En gang var hun et stykke lengsel bort.

            En gang var hun der hun ikke var dagene gjennom.

            Siden fikk hun klyve opp på fosterfars rygg og leke rytter. Hoppla, hoppla!

            Siden fikk hun sitte med fostermor og melke og le når det sprutet feil vei og traff henne i fleisen.

            Siden så hun opp på fostermor om kvelden når hun satt på sengekanten og spurte hvorfor de ikke vil ha henne mer der på andre sida. Og siden ble fostermor blank i blikket og sa at hun skulle sove nå. Og siden, enda senere, fikk hun historia fra drengen mens han satt og røykte på trammen til stabburet. De var sjuke, skjønner du, sier han. Spanskesyken begge to. Og hun mora di var høygravid, og han faren din kom seg ikke til å jobbe, og de hadde knapt mat nok til ungene som det var, og deg klarte de i alle fall ikke ta vare på, du som var yngst, og så var det de her gode folka her, som hadde vært og spurt der så mange ganger, om de ikke hadde et pikebarn å avse, barnløse som de var, men med plass nok, og så mange ganger hadde hun mora di og han faren din sagt at det ikke kom på tale, men nå så gikk det ikke lenger og de måtte bare gi opp, og de visste jo at de gode folka her ville ta vare på deg, og at du kanskje til og med ville få det bedre her som det ikke var syv andre unger å fø på.

            Siden kikket hun ned mellom plankene på trammen, ned i det mørke hulrommet og lurte på hva skjulte seg der, og siden tittet hun opp på han igjen, han drengen og spurte Men hvorfor akkurat meg, og drengen klappet henne på armen og sa at hun var yngst, så da ble det sånn. Og den ungen hun mora di bar på, sa drengen, den blei trukket ut i to deler, skjønner du, ei bister jordmor som syntes de foreldrene dine hadde gjort seg ferdig med å sette barn til verden, sa hun håpa det blei den siste. Og siden rynket hun panna, og siden spurte hun hvorfor de ikke hentet henne da de ble friske igjen. Drengen trakk på svaret. Tja, de skjønte vel at du hadde det godt her.

            Siden gråt hun stillere enn andre barn.

            Siden klemte hun rundt skjørtene til fostermor på kjøkkenet.

            Siden kikket hun ikke mot elva og andre sida.

            Siden fikk hun hårde kanter, men myke buer andre steder.

            Og siden kom soldatene og krigen.