Du vet hva du må gjøre, Ferdinand

Du hørte hva han sa, sier mor. Du vet hva du må gjøre.

Bilde av bilde fra Krigsår i bilder 2 av Roger Albrigtsen

            Mor har vasket og stablet tallerkener på plass i de små treskapene. Mor i den slitte kjolen, som stadig må ses over med nål og tråd om kveldene, som hun stadig klager over, og hadde det vært før krigen, skulle hun gått ut og funnet nytt stoff, det sier hun, igjen og igjen sier hun det. Ungene drar i den, mor holder tilbake. Mor som setter opp håret i ei knute, og som nesten svetter den fra hverandre utover dagen, men strammer til når hun passerer speilet i gangen. Det er de yngste som hun stadig må holde øye med, det er de mellomste som må gjøre lekser, de eldre som må formanes, hjelp til, hjelp til. Mor har tusen øyne og stemmer, mor står aldri helt i ro. Mor ammer den yngste, mens hun leter frem sytøyet. Det er noe som fikses. Alltid noe som i uorden. Mor har ikke tid til prat, mor koker poteter, mor koker kaffe, mor retter på knuta i nakken igjen, mor ser at det blåser opp der ute og mor mumler noen gudsord, mor ber småungene lese høyt, mor kremter når det ikke kan stemme, det hun hører, og mor rekker akkurat bort til den vesle som krabber over gulvet før den rekker frem til ovnen. Fydda. Mor virrer mellom seg og sitt og mor ser likevel ut som hun gjorde noen ganger. Mor, med en kaffekopp i hånda mot slutten av kvelden, mor med roen, sittende med blikket sitt festet et sted utenfor vinduet. Mor som er et annet sted med mindre vind, med jord å dyrke, dyr å fôre, mor som reiser tilbake i tid mens vinden trekker i huset. Mor som snakker andre språk, de små som kan snike seg frem mellom ordene når hun er trøtt og glemmer at hun ikke lenger hører til på gård og at vi ikke snakker lappisk eller kvensk her. Mor som savner kyrne, lukta av dem, og kanskje søsknene sine i Kautokeino, eller tida si der, der vinden stoppet opp og hvilte før den fortsatte tilbake hit mot kysten. Mor, kjære mor.

            Ferdinand, sier mor. Du husker hva far sa.

           Mor har lite å dele på så mange. Mor står ved kjelen og kikker på meg. Ferdinand, sier hun igjen. Den yngste sover inntullet i et pledd. Det er ennå tidlig. På skolen de andre. Eller i egnebua med far. Det er annet å gjøre. Og alltid noe mer. Det er saker som ikke tar slutt, men som fortsetter å be om å bli gjort. Og mor med skarpt blikk som vil vekke meg opp, mor som aper etter fars stemme, legger samme tyngde i og vil tvinge meg av gårde. Det er ikke noen grunn til å vente, sier mor. Jeg holder frem kruset mitt, lar henne helle i noe kaffe. Jeg tar en lang slurk. Og øynene hennes er blå, en hard, nådeløs nyanse. Mor som folk sier at har vært en skjønnhet. Rynkene i panna hennes nå. Drikk opp og så går du, sier mor.

            Det er mor som har bestemt hvem jeg skal være. Det var mor som så meg i armene sine, nyfødt, og ikke nynnet til meg som et spedbarn, men en liten voksen. Fremtida, fremtida, Ferdinand. Jeg synes jeg hører ekkoet av den melodien ennå. Ser hvordan hun strammer grepet om ryggen på kjøkkenstolen mens hun stirrer på meg. Mor var vakker da hun kom hit, fortsatt er hun det. Mørkere i håret enn de andre, strekker seg høyere også, en rar tone i stemmen som kommer og går. Noe farlig er det i det. Selv gudfryktige far på kaia i Hammerfest glemmer Gud Fader når han ser henne. Slik må det ha vært. Han må ha oppdaget henne med løsere hår og lenge før barnefødsler, ei tjenestepike uten rynker, lange øyenvipper, svevende bortover kaia med de andre ungjentene. Der må far har sett henne og glemt Herren. Og siden kommet til seg selv, husket og fridd. Giftet seg slik, så fort. Bildet som henger av mor på veggen. De har rett de som sier det. Der er hun en ung skjønnhet. Jeg har sett henne kikke mot portrettet selv, men jeg vet ikke om det er lengsel eller stolthet eller noe annet i det blikket. Gud vil ikke at en skal bry seg med slikt.

            Jeg går straks, sier jeg.

            Mors hender løsner grepet i stolen. Mor nikker.

            Til Torskefjord, mumler hun, nesten fraværende nå. Jeg har sagt ja, og hun kan reise av gårde i tankene. Og jeg lurer på hvem mor var før far, om hun var streng slik, om hun minnet alle rundt seg på hva som var synd. Jeg lurer på om hun dekket på med duker da hun var tjenestepike, om hun tørket støv av bilder og annet dekor. Jeg lurer på om hun pyntet seg og slik fikk fars blikk vendt mot seg. Jeg vil at hun skal løsne opp knuta i nakken og synge noe, synge det høyt, noe tomt for ord som frelse og nåde. Og om jeg sa det høyt, ville hun ta tak i kragen på skjorta mi enda jeg for lengst har vokst meg høyere enn henne og spørre om jeg var gal eller hedning. Og likevel, og alltid vil jeg gjøre mor til lags.