vær så snill, paris

Jeg var sikker.

Jeg sa det som de andre, og som plakaten de hadde hengt opp: Même pas peur. Ikke engang redd. Jeg blir ikke redd. Jeg ser meg ikke over skulderen. De gangene jeg har blitt forfulgt av masete menn, har jeg blitt sint når pulsen har økt og siden lagt den vekk. Den frykten. Ikke når bomba smalt i Oslo rett etter at vi hadde på bussen ved Youngstorget, orket jeg holde på den. Skjøv vekk. Vil ikke spenne kroppen, vil ikke skule rundt meg, vil bare være. Være, være.

Og så nå, fredagen uka etter at jeg skulle sitte ute og ta et glass vin med en venninne i tiende arrondissement, og være som det, klarer jeg ikke den ruta eller gata. Jeg finner unnskyldninger for å forlate kvarteret, og selv ikke her, i leiligheten, noen hundre meter unna der han som fortsatt er ettersøkt parkerte bilen etter å ha angrepet utestedene, klarer gjemme den vekk. Og når jeg går inn på butikken eller kafeen eller restauranten, ser jeg etter nødutganger og legger planer. Og er ikke alle litt vennligere også, gir vi ikke hverandre godord, selv vi fremmede, i dokøen eller mens vi venter på å bli servert, er det ikke en ny solidaritet, men likevel ikke, og redsel og sinne går hånd i hånd, og etterpå, når ingen kommer, ingen bryter seg inn og skaper kaos, puster vi ut og er usikre på hva vi skal gjøre med de her bankende hjertene våre og hvor lenge de skal følge oss.

Jeg skulle ikke bli redd, men jeg får ikke ristet dette av meg. Må skru av tv-en der de snakker med høye stemmer om en ny tid og om å forberede seg. Vil ikke høre mer om unntakstilstand og skrekk og holde seg hjemme og unngå det og unngå annet eller leve som før, vise at man ikke er redd, og alle snakker så høyt på hver sin kant, ikke vær redd, vær oppmerksom, ikke slutt å gå ut, unngå folkemengder. 

Og jeg er utmattet og jeg er sliten og jeg hører ekkoet av skudd jeg aldri har overværet og jeg hører sinnet i overskriftene og fortvilelsen fra alle kanter og jeg vil legge meg og jeg vil reise meg og jeg vil at vi skal stå sammen men ikke for tett og ikke for enige. 

Det er byen min i det andre landet mitt som er så stygg og vakker på samme tid og alt dette som den gjør med oss i seg, og alle menneskene og landene og byene som tilhører andre og alt de gjør med dem og folk som sier dommedag og jeg som sier kjære frykt, kjære redsel, slipp litt tak i meg og gjør stegene mine lettere, ikke hold meg fast og smitt andre. 

Slik tenker jeg, slik forsøker jeg å tenke.