tirsdag 9. februar 2016

Veien til Seida

Det ikke sennagress nok til å fylle både gutten og søsteras vintersko.

            Slik begynner det, med et dårlig tegn. Faren banner, igjen mumler han at noe om at hun skulle vært her. Hun, det er er mora. Det vet gutten. Mora som lå på kammerset hele dagen lang og natta også, og så til slutt sa de at gutten og søstera skulle komme inn og si farvel. Gutten trodde først at det betød at mora skulle sendes avsted til et annet sted, et sted med en lege kanskje, men så hvisket søstera at mora kom til å dø når som helst nå. Det luktet vondt inne på kammerset. Før mora ble syk, var det der de pleide å sove, han og søstera, og mora og faren sov på kjøkkenet. Det var mørkt der, gardinene var trukket for, men moras ansikt lyste, så blekt var det. Hun hadde lukkede øyne og pustet som om hun akkurat hadde sprunget fra nabogården og hjem igjen. Men gutten var sikker på at hun bare hadde ligget i ro der inne på kammerset. Han forsto ikke hvorfor hun peste slik da. Faren sa at de kunne gå helt bort til senga. Søstera gjorde det, men gutten kjente seg kvalm. Det var den stanken som gjorde det. Faren ble streng i stemmen. Gå bort til mor di, sa han. Gutten tok motvillig stegene etter søstera. Han prøvde å se på henne i stedet for mora. Det luktet enda strammere nå som de sto ved siden av. Han lurte på om hun hadde tisset på seg, som en småunge. Han torde ikke spørre. Det kom opp av halsen da, og han klarte ikke dy seg, han måtte springe ut og han skubbet faren til side og sprang ut i strømpelesten til han var et godt stykke unna trammen. Der kastet han opp til det bare kom grønt, smakløst vann ut av han. Siden var det ingen som ba han gå inn igjen. Og enda senere den kvelden kom det koner som gikk inn der for å stelle henne. Mora hadde dødd, og søstera måtte koke poteter. Det var ingen som sa noe mens de spiste. Gutten syntes han kjente den råtne eimen ut til dem der de satt, men han klarte å holde seg den gangen. Han spydde ikke mer.
            Etterpå har alt vært vanskeligere. Søstera er ikke gammel nok til å gjøre annet enn å koke poteter og vaske tallerkener. Og han får ikke til mer enn å hjelpe faren med veden. Det er iskalde dager som venter, det vet de. Det er ingen som har nok. Det er fordi nesten alle potene og grønnsakene som var fine før, er råtne i år. Ansiktene der ute, de som tilhører naboene også, har alle begynt å ligne på hverandre. De er beinete, nesten så skjelettet stikker ut av huden. Det er derfor far har bestemt at de skal dra. Det er mat nok til et måltid om dagen og lenge har det gnagd i han, magen har skreket så mye etter noe å fylle den med at han har stappet munnen full av gress. Søstera tvang han til å kaste det opp igjen. Det er visst ikke bra for en. Når snøen kommer, kan gutten i alle fall spise av den. Men nå skal de dra.
            Her i landet går det ikke an å være, sier faren.
            Nei, her i landet går det ikke an å være, mumler søstera til svar, mens hun stirrer ned på tregulvet. Søstera svarer alltid faren. Søstera pleier å klype han i armen så han også passer på å gjøre det, men denne gangen lar hun gutten være. Selv om det er helt stille i huset, er det akkurat som om noen puster og peser der inne på kammerset.
            Gutten ser ut på frosten som har begynt å legge seg. Når man trasker over marka, knaker det under en. Han har pleid å like denne tida. Han og søstera bruker å gå ut og hoppe på de små krystallene, og lage så mye lyd som mulig. Gutten har lyst til å gjøre det igjen, men så kjennes det ikke rett. Søstera vil ikke leke fullt så mye etter at mora ble tatt vekk. Og gutten forstår at en skal være mest mulig stille og sitte rolig når folk nettopp har dødd. Han prøver å tenke så mye på det triste som mulig, men så vil bare blikket hans ut og se på krystallene.
            Hvor skal vi reise? spør søstera plutselig.
            Man spør aldri faren om noe. Faren bestemmer. Faren blir sint hvis man maser, man skal la faren bestemme, og derfor kikker gutten nysgjerrig og litt redd opp. Faren banker ikke neven i bordet og ber dem tie stille. I stedet trekker han pusten tungt, og setter seg ned på den ledige krakken.
            Nordover, sier han. Til Norge.
            Og igjen gnager det på innsiden av gutten.
            Har de gode poteter der?
            Faren sukker, fortsatt med øynene rettet nedover.
            Gutten biter seg i leppa, venter på at faren skal rope noe. Han har ropt så mye mer etter at mora ble syk, og potetene færre. Han har brølt til dem nesten hver dag. Gutten lukker øynene. Men faren er taus, faren reiser seg ikke opp sånn at krakken faller i gulvet og roper at han skal komme seg ut.

            Jeg vet ikke, sier faren. Men de har i alle fisk.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar