det er merkelig

Det er merkelig med ungene. Jeg vet ikke hvorfor eller hvordan, men de har åpna opp noe i meg. Jeg trudde det kom til å bli med dem som det var og er med Anna, en sånn kjærlighet som kan være så trang og kvalmende, som sprenger seg innover og utover på samme tid. I stedet har de funnen en

Edvard Munch: Melankoli

egen plass i meg. Heller enn å presse seg inn ved sia av Anna i hjertekammeret mitt, har de bygd seg sitt eget rede, gjort hjertet større heller enn å forsøke å finne plass der det er knapt med det. Jeg trudde ikke hjertet kunne vokse. Jeg trudde evne til kjærlighet var noe sånt man var født med i en bestemt størrelse. Akkurat sånn som at jeg fremdeles er glad i mor og far, men at den kjensla har blitt forvist til et hjørne i meg, fordi Anna tok større og større og større plass, forlangte det. Og kanskje dem krangla, Anna og mor og far, om plassen der inne. Men ungene blei ikke med i den kjeklinga. De trengte det ikke. Bare skapte seg noe ut av ingenting og det dem skapte, det har bare fortsatt å vokse, fortere enn dem sjøl, utafor alt det her, blitt stort og bredt og høyt inni meg, men likevel aldri kvalmende, bare svært. Ja, jeg trur nesten jeg kunne sagt at kjærligheten til de ungene der, den er blitt et eget organ i meg.