mitt aller første minne

Mitt aller første minne er ikke et minne. Det er noe jeg har vevd i drømme, sier Eadni. Jeg trur

Kafferast, av John Savio

jeg har vevd det våken. Jeg trur jeg har sittet og stirra inn i bålet, og vevd og vevd mening ut av noe meningslaust. For det er noe materiale der. Det er noen tråder å spinne fra. En hyssingstump og noe garn kan man få et teppe av. Eller et minne. En skal ikke bry seg for mye med det som har vært, sier Eadni. Kanskje det er derfor jeg gjør det. Eadni, mor. Hun fantes ikke ennå for meg da dette første minnet, som likevel ikke er et minne, kom til. Da tilhørte jeg ennå noen fremmede, men som for meg var de eneste kjente i den stunda. Jeg vet ikke hvem de var. Jeg vet ikke hva de het. I minnet mitt sitter jeg i en slede. Og jeg er varm og svett og klam, og det lukter godt og kjent fra den kroppen jeg klynger meg inntil. Og vi må være i stor fart, for treet skranter og noe annet uler. Vinden eller et dyr. Jeg er for liten til å høre forskjell. Jeg er for liten til å huske. Jeg bare klamrer meg til denne kroppen. Jeg er for liten til å be, men jeg trur jeg kjenner at jeg burde, at jeg må gjøre mer enn bare å holde fast. Og så slipper jeg. Eller så slipper noen meg. Kanskje hodet, tankene. Jeg ramler utafor. Kanskje sleden, men hvert fall dette fellesskapet. Jeg blir aleine. Svetta går vekk. Frem kommer kulda. Og siden Eadni, som gjeter flokken og nesten bare er en unge sjøl. Sånn havner jeg her. Sånn blir jeg en del av siidaen.

Men dette er ikke et minne. Det er en fortelling. En forestilling. En av mange mulige forklaringer. De sier at jeg skulle vært skald, så opptatt som jeg er av historier. Jeg trur det bare er fordi det er det jeg mangler. Ei historie. Et klart første minne.