tida er så dyrebar

Jeg prøver å få vekk tanken på sprengstoff. Jeg prøver å mane frem fjeset til Jenny. Øynene hennes i mørket, de blir ikke svarte som sjøen, men de ligner mer havbunn enn himmel da. Hun kaller alle stedene omkring her med de samiske navnene. Sjøl Kjøllefjord, kaller hun bare motvillig for Kjøllefjord. Gilivuotna, sier hun. Vuotna betyr fjord, sier hun. Jeg prøver å huske hvordan hun sier det igjen. Jenny, med det gjenstridige blikket. Det er akkurat som om hun kjemper imot med vilje. Slåss med alt som er mitt og vårt. Vil være en del av der hun var fra før, samtidig som hun skjønner at mora er tapt.

            Men hun er samtidig blitt mjukere, og hvis jeg tenker på det, så kanskje jeg glemmer minene. Hvis jeg tenker på hvordan Jenny ikke lenger dytter vekk, men heller stryker meg over kinnet og sier at jeg er en kjekk kar, staselig nesten, men at hun ikke vil bli fiskerkjerring sjøl om, bare ha det fint disse øyeblikkene med meg, og hvem vet hva som skjer, hva tyskerne planlegger, og hva de allierte tenker å bombe i neste omgang, hvem vet hvor vi er og hvor hele vi er om to dager eller ei uke, og derfor er det greit å være nær og dele noen gode stunder, derfor kan jeg godt kneppe opp blusen hennes i den kroken bak steinene som vi har funnet oss. Og hvis jeg bare lukker øynene ei stund og erindrer hvor mjuk huden hennes er der under og hvor fjern krigen kjennes akkurat når jeg får legge armen rundt midja hennes eller ta på de bittesmå brystene hennes, og vær så snill, Jenny, vær så snill, Jenny, bare litt til, kan vi ikke – kan vi ikke, vær så snill, og tida er så dyrebar og øyeblikkene også.

            Men så buldrer det.

            Jeg skvetter til.