«Hver gang vi er her, kommer jeg til å tenke på den
første turen din ut med onkel Bjarne,» sa pappa.
Jeg kikka automatisk mot
sjøen. «Husker du det? Du var vel fire eller fem år gammel. Du hadde mast om
det siden du var tre, trur jeg. Jeg tenkte at det sikkert kom til å få deg på
andre tanker. Det var ikke den beste dagen heller. Vind og bølger og høst. Og
du sto der på dekk hele tida, bittelita i oransje redningsvest, ved siden av
onkel Bjarne og stilte spørsmål. Hvorfor han fiska sei og ikke torsk. Hvordan
garnet fungerte. Du spurte og spurte og spurte, til både onkel Bjarne og jeg
blei trøtte. Da han dro dem opp og begynte å sløye, var jeg sikker på at du
skulle rope æsj og snu deg vekk, men så sto du der fortsatt og kikka og smilte
det der rare smilet ditt. Og så spurte du om du kunne prøve. Jeg ville si nei,
men onkel Bjarne var greiere. Han ville vel få deg til å holde munn ei stund.
Det kom så naturlig for deg. Du glapp ikke fisken engang, selv så slimete som
den var. Og du var glad. Det var fint å se.»
Jeg var ikke sikker på hvorfor
akkurat det fikk øynene mine til å fylles med vann, men det gjorde
den, selv om den ikke hadde noe med Henning å gjøre.
Etter den historia til pappa, kom jeg til å tenke på
bilen mer som en båt. Det var svingete veier, og hvis man lukka øynene, kunne
man late som opp det var bølgene som dro meg frem og tilbake i setet. Det var
en slags jakt, et slags type fisketur. Men vi var ute etter en stor fisk, og
bare den. Sånn som Moby Dick og den hvalen. Eller han gamle mannen og havet.
Bøker som pappa og Henning hadde snakka om ved middagsbordet. Og foreløpig var
Henning så slimete og glatt at han glapp ut av hendene våre nesten før vi rakk
å ta tak.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar