åpnet seg, blitt nytt

Vil skrive noe om hvordan et ansikt kan åpne seg opp og bli et nytt. Det er dette hun tenker. At et ansikt har åpnet seg opp og blitt et nytt. Og alt gjennom hennes blikk. Og alt likevel uten å endres.

            Og hva er det som har skjedd. Og svaret kommer med tårer og en knyttneve i puta, men så et blikk ut, og så fordyper hun seg i en bok eller et språk eller en samtale om noe annet, og så treffer det igjen, og så klistrer hun ansiktet mot en bilrute og moser nesa og prøver å se det som passerer som noe annet enn det det er. Og så kiler sola i magen og minnene i hodet, og et sted mellom er hun her og nå, og et sted mellom er hun usikker på om hun skal sette komma eller punktum. Stanser ved punktumet. Det kan uansett siden omgjøres, tegnes over.

            En sjelden gang handler ikke kjærlighet om henne selv, men strekker seg ut av henne og utvides og blir og blir, større blir den, og da vet hun ikke hvordan hun skal holde den igjen eller temme, vet hun ikke hvordan hun skal røre den eller med hva. Så hun dukker unna og ned, så hun rygger bakover og springer mot. Så hun vender seg vekk fra det ansiktet som har åpnet seg og ser etter andre åpninger.