marie

Marie mangler ikke. Ikke egentlig.

            Marie, den eneste med blå øyne, Marie med de største krøllene, Marie, den eldste, den mest fåmælte, den som alltid blir rød i kinnene når fremmede snakker til henne, og ikke bare fremmede heller, alle som er utenfor familien, Marie som lager de små, men effektive rypesnarer. Marie som nesten ikke lager lyd, men er der på kjøkkenet og skrubber og jobber, og nynner. Marie nynner, plystrer, synger lavt. Alt Marie gjør er litt lavt, og kanskje er det derfor hun likevel, når man legger sammen, blir til en merkbar lyd. Marie var den av søstrene som løftet henne opp da hun var yngre. Marie var den som liksom plukket opp bitene av henne om hun hadde fått ris og satt og grein bak uthuset. Marie sa ikke så mye, men hun hadde varm hud og igjen det blikket, lignet på elva om sommeren, så klart var det.

            Men Marie mangler ikke, fordi hun reiste vekk i arbeidstjeneste lenge før evakueringa. Marie rakk å bli stor. Rakk å få friere, rakk å si nei. Har ikke nieida hørt søstrene hviske til hverandre, de yngre som sukker til Marie og spør hva i all verden som er galt med han karen eller han andre. Marie som jobber på landhandelen en stund, og rødmer der også, når det blir flere stamkunder, ungkarer med luene i hånda, Bures, Marie, rødmer når hun finner frem varene, hvisker prisen. Marie er lyse vinterdager, og så elva under isen og Marie er mild sommerbris, og Marie går i arbeidstjeneste, og da mangler hun litt, men det er nok av bråk, skole, saker å gjøre, så Marie er borte lenge før Marie forsvinner.

Fordi når Marie forelsker seg, er det feil, for når Marie først snakker, svarer, er det feil, for Marie snart blir et bilde, en silhuett, arm i arm med feil språk, feil land, feil klær, feil uniform, og smiler som om det var rett.