kiss me

Det var ganske kaotisk i trommekjelleren. Esker og deler fløt overalt. Det var sånn at faren til Cedric oftest tok med seg store deler av utstyret sitt når han skulle rundt og holde konserter, så det var visst hele tida på flyttefot. Nå så det ut som det var nyinnflytta igjen, settet til faren altså. I Cedrics del av lokalet var det derimot ganske ordentlig. Det var mye færre saker, men det var fint oppstilt. Han satte seg ned nesten med en gang, og begynte å spille noen greier. Det var ikke så verst. Jeg ante ikke hva det var, om det var noe ferdiglagd eller noe han hadde lagd selv. Jeg spurte ikke heller, men syntes det var fint å se på han når han konsentrerte seg om det der. Han var inne i en anna verden, det var helt klart. Jeg fikk liksom se gjennom et vindu og inn på noe mer av han, tenkte jeg. Det var en Henning-aktig tanke. Jeg var nesten stolt av det.

            Etterpå ville han at jeg skulle prøve. Det var verre. Jeg hadde alltid vært elendig til dansing og håpløs med blokkfløyte og gitar, og nå måtte armer og føtter og alt sammen koordineres og holdes orden på og samtidig var det det der med rytmen. Men da han så hvordan jeg sleit, sa han at jeg måtte prøve på fanget mitt først. Han sa at det første han hadde lært av faren sin, var at det handla om puls, at man hvis man først fant den, så kom alt det andre etter hvert. Så vi satt der og slo på lårene våre og jeg fant vel en slags rytme til slutt, men jeg var matt i hodet fordi jeg ikke klarte å konsentrere meg fullt og helt om å lære ting når han var mindre enn en meter fra meg, og det lukta så Cedric av han. Da vi til sist ga opp trommeleksjonen og bare satt der igjen, tenkte jeg at det ikke var så ille å være stille med han. Noen ganger var det nesten verre å snakke, fordi hjernen min var halvdød og motvillig da. Og så tenkte jeg at det vel var min tur til å strekke frem den hånda og gjøre den greia igjen, holde i hans. Så jeg gjorde det. Jeg var sikkert sprengrød i trynet, og hvert fall svett i håndflata etter all den tromminga, men han sa ikke noe om det, bare holdt i den. Holdt og holdt. Han var også svett, kjente jeg, men ikke på en ekkel måte. Jeg lurte på om jeg kunne syntes at noe som helst han gjorde var ekkelt. Jeg kunne i hvert fall ikke komme på noe.

            Jeg skjønte vel at det skulle skje. At det her skulle bli en milepæl – det var et av de orda vi hadde lært i norsken i år – i livet mitt. Eller i alle fall et slags startskudd for noe nytt. Jeg hadde kyssa noen på munnen tidlig på barneskolen og i barnehagen, men det hadde aldri vært noen tunge involvert, så teknisk sett var det bare en smask her og der, og Miriam og Ida-ene ville hånledd av det og sagt at det ikke teltes. Jeg var for så vidt enig i det. Det var derfor jeg skalv, og tenkte så hardt da vi satt sånn helt tett på hverandre, og han, som garantert hadde gjort det før i Sør-London, bøyde seg fremover med munnen sin. Jeg tenkte så det knakte faktisk. Jeg ante ikke hva som var vanlig eller uvanlig, men jeg tok i alle fall imot den munnen, og først så var det bare en munn, men så begynte det på ordentlig og da gikk det heldigvis mer av seg selv enn noe annet med Cedric hadde gjort så langt. Det var litt som med tromminga. Vi fant en puls og derfra gikk det lett.