løp, løp nå

Nieida sier: Du husker Iver? Iver på andre sia?

            Ella nikker.

            Nieida sier: Han skulle bare ned til huset – de andre var oppe i skjul i gammen deres allerede – skulle bare ned og hente noe tøy til ungene. Det var bare det han skulle. Bare noe tøy, og se om det var noe mel igjen, men det trodde han ikke. Og det var midt mens de drev på der, og han kolliderte nesten i dem, de tyske soldatene, og det var de verste, de der med blodskutte øyne, det tror jeg i alle fall – eadni sa ikke det, men det var nok dem han kolliderte inn i. Det var vel bare dem som var igjen, og han møtte nok på noen av de verste, for de var uten offiser og da tok de han bare, bandt han, slang han inn i rekken av fanger, det var og russerne og han hadde ikke de varmeste klærne på seg, og ikke ordentlige sko, han hadde lagt igjen mye, han trodde ikke kan skulle på lang marsj, men nå plutselig, og selv om han ropte på norsk at han bare skulle hente noe til spedbarnet, så var det ingen som svarte, og så så han rundt seg på alle de slitne, magre ansiktene, og tenkte at de var daudinger, at de ikke levde, at han var kommet feil, men så ropte tyskerne, og så måtte han fortsette å gå, han måtte gå med fangene, og han gikk med dem, han gikk og gikk med dem til han sluttet å hente at han var kommet feil og til slutt også kalte seg selv fange, til seg selv, i hodet sitt. Han snakket nok mye med seg selv på veien. Russerne mumlet noen ting. Tyskerne ropte, og han snakket med seg selv, han sa husk å komme deg hjem, husk å finne mat til ungen som griner, husk det, og så prøvde han ikke å lure på hvor de skulle og han gikk av seg skoene, for nå gjaldt de ikke lenger, nå kom snart fotsålene også til å gi seg, for det var så tørt og hardt og kaldt under, men det var heldigvis sånn at han begynte å slutte å kjenne, for når man kjenner noe så veldig, enten det er vondt eller godt, og det vokser og vokser i styrke, så må det til slutt komme utenfor det man kan kjenne og da slutter man helt å kjenne, og da er man ikke lenger helt sikker på om man er, om man fremdeles finnes, særlig om man ikke har fått i seg mat eller vann, og ikke vet hva man skal svare når noen sier navnet sitt til en, og man er så tørr og sprukken på leppene at man tenker mer på det enn på navnet sitt, og da forsvinner navnet, sammen med alt det andre, temperaturer og vær og klær som går i stykker, man bare går, man bare går, man går til man tror at kroppen skal gi etter, man vil la den gi etter, man ser hvordan karen ved siden av snubler og faller, og man skal til å rekke ut en hånd, kanskje mer for å bli med han enn for å hjelpe han opp, når man hører de sinte stemmene, slag med geværkolben, et skudd, man har plutselig føtter igjen da, og husker kone og barn, spedbarnet som venter på mat, man husker det når det spruter rødt et lite øyeblikk, da skjønner man at man fortsatt er i live og da forsøker man å bli ved det, klamre seg fast i takten, bevegelsen fremover, ikke slippe som han andre karen, ikke bli sparket ut av veien, vekk, vekk, man går, man går helt til man kommer til en post der alle stanser og man skal til å falle sammen, men så ser man offiseruniformen og så husker man at man tross alt ikke er fange og roper til, men da er det noen som dytter i en bakfra, og man havner i en ny gruppe og er bare en fange, selv om man ikke er en fange, er bare en av dem, selv om man ikke er en av dem, selv om ingen av dem er en av dem lenger, ingen er, alle blir ført inn i en låve, og der, bort til veggen, klatre opp på det vesle platået, det skal man, de roper og skriker, ja, da, ja, da, man går på rekke etter de andre fangene, man hører etter når ordene er tyske nå, man skjønner såpass, ja, da, ja, da, opp på platået, sitt ned, sitt ned, og man setter seg ned, og så kommer brødskalkene, blir delt ut og man er plutselig glad, man trodde ikke at man kunne være glad, men nå er man plutselig glad, sitter med en brødskalk og ser de skjelvende hendene på hver side av seg, og er nok den eneste som løfter blikket før man tygger og ser hvordan de stiller seg opp, der borte, soldatene, ser blikkene deres, latteren i den, og man kaster seg ned, man vet ikke hvor den kommer fra, denne innskytelsen, hvorfor man bestemmer seg for å falle, å la skalken falle, og hvorfor man nå kravler seg bort til et par soldatstøvler og griper tak, vær så snill, vær så snill, spar meg, og ordene kommer både norsk og tysk og samisk om hverandre, selv om man ikke trodde at man kunne mer enn et av dem, og spar meg, spar meg, vær så snill, vær så god, og soldaten som egentlig skal sparke en bort, kommer til å se ned, og man sier navnet på kona si, navnet på ungen, man sier sultne, man sier frosne, man sier nåde, nåde, et ord som man ellers bare bruker i kirken, nåde, nåde, og soldaten som ikke egentlig skal se på en, ser på en, og soldaten trekker pusten og vender seg mot kameratene og man vet ikke, man lukker øynene og man vet ikke, og man blir dratt opp og skjøvet frem og ut, man hører noen si at vi venter med han her, og man står fortsatt oppreist og man står uten brødskalk, og man puster, man puster mens man hører skuddsalvene inne fra låven, og man tenker noe rart, man tenker at nå er sikkert den skalken helt rød, den man glapp, og man lurer på, lurer faktisk på om man er så sulten at man ville spist den om de tilbød den til en nå. Og nå, nå skal man så videre, så skal man gå videre, igjen skal man videre og nå går det ikke mer, nå er det tomt for skritt i en, nå er det tomt for muskler og bein og balanse, men likevel går man, og kanskje tenker man da at det må være noen andre som holder en oppe, ja, det er nok det man tenker her, at man er en dukke og noen holder i tråden, hjelper til, så man ikke snubler, ikke den første kilometeren, ikke den neste, man teller inne i seg, forsøker å telle sekunder, forsøker seg på tid, å måle den, noe må man gjøre, jakka er revnet, en av de andre fangene dro av en bit, alle for seg, man lurer på om de har spist og sovet der oppe i gammen og om noen så at man ble tatt så kona vet og ikke reiser ned etter for å lete og også blir tatt og også blir dyttet inn i en flokk som denne. Man går til man tror man ser henne foran seg, lys og lita, hun kona, hun som man alltid hadde tenkt at skulle bli kona ens, men som man aldri hadde tenkt at man plutselig skulle dø fra, hun står der nå og smiler, hun kona, foran en, og man vil gripe etter henne, men man er redd for å dette, og man ser de vaktsomme blikkene rundt seg, og man vet at om man faller, vil de gripe etter tøyet ens først, alle trenger mer tøy, men huden lar man være, det er det man får beholde nå, og sånn er det at timene går, sånn er det at man kommer frem og igjen ser blinkende uniformer, sånn er det at de ikke har glemt en, at en blir dyttet frem, stilt foran, se på han her, og man blir sett på, og man synes blikket til fangene og soldatene ligner hverandres, man tenker at det er noe de har til felles, den der mangelen, den der utenforheten, at man er på siden av alt, og så kalde alle lyder her, og også dette frosne offisersblikket. Og hva sier han til en, han offiseren, det ser ut som han smiler, selv om leppene ikke beveger seg. Du får en sjanse, sier han. Du får ti sekunders forsprang. Løp alt du orker, og så skyter vi. Treffer vi ikke, er du fri.

            Nieida biter seg i leppa.

            Og så er man død, for man er tom, og når spiste man sist og hvor lenge har man vært borte, og så rister man på hodet, men så, når de sier gå!, er det plutselig beina som tar over, og hodet som blir hengende på slep etter, bort, bort, over mot skogen, man hører tall for tall, ein, zwei, drei, man hyler til beina, hjelp meg, redd meg, og man fortsetter og selv når alt er stille og trærne omringer en og kilometer må ha gått, fortsetter man. Selv når man for lengst har stupt fremover og ligger langflat i mosen, fortsetter man. Løper, løper. Slutter ikke det løpet.

            Så igjen. Hun kikker bort på Ella, som nå har store øyne, større enn noen gang.

            Han drakk visst før, sier hun voksent. Men så har han sluttet. Og så skal han visst bli prest eller noe. Det var det eadni sa i alle fall. Hun biter seg enda en gang i leppa. Det kan hende at det bare er en historie, sier hun. Det finnes jo så mange av dem nå.