tida som kom etterpå

Det var rart med den tida som kom etterpå.

Det var veldig lite som bekymra meg. Det var nesten som om alt det som hadde vært før Julian, hadde pakka sammen og reist langt vekk. Vi så tonnevis av filmer uten å følge med, satt der og holdt i hverandres klamme hånd og dreiv og klinte til leppene blei såre. Og siden det var vinter, blei de fort såre. Vi gikk gjennom været eller over skolegården ved sida av hverandre, og jeg burde tenkt på hva folk kom til å si til hverandre om det, men igjen var det dette her med at jeg ga faen. Det jeg ikke ga faen i, var hvor Julian hadde reist – veldig mange steder – og hva han likte å ha på brødskiva – skinke eller syltetøy – og hvor fine armene våre var når de lå sånn inntil hverandre, min bleike og hans mørkere. Det var nesten som kunst, tenkte jeg. Og Julian fulgte så nøye med på alt jeg sa, det var nesten så man skulle tru han hadde tatt det opp på bånd og pugga det, for han huska det så godt seinere. «Ja, det stemmer, du sa at du hadde lyst til å reise til Hellas en gang, var det ikke der foreldrene dine var på bryllupsreise?» Han var en elefant og sikkert mye bedre enn meg i historie, for min historie satt i alle fall som støpt i hukommelsen hans.

            Det var ikke bare oss heller. Vi lagde taco med pappa og Henning. Vi dro med bestemor på kafeen på hotellet på lørdagen når de solgte alle slags kaker. Vi gikk på ski med foreldrene hans i Oksevågdalen på søndager. Vi ga søstera hans en omvisning i bygda og været da hun kom på besøk. Jeg satt med mora hans på tribunen i idrettshallen når han spilte håndballkamper. Vi spilte Risk og Geni med Henning de lørdagskveldene hvor det ikke skjedde noe annet. Men det var sjelden at han ikke var der hvor jeg var, eller motsatt. Og når han ikke var der, så var det som jeg halta rundt med et skada bein. Nesten som om han var mer tilstede når han var borte. Julian, Julian, Julian. En trommesolo i hodet mitt.