vi trur på forandringer, du og jeg

Utdrag fra "Pappa er", teaterstykke:

MORA

Vi trur på forandringer, du og jeg.

Vi trur ikke på annet.

Jeg har hviska til faren min at Gud høres ut som en pekefinger, men jeg vil ha en klem.

Og faren min har sagt at jeg får gjøre som jeg vil.

Han gir meg bøker og sier de er fulle av klemmer.

Og du gir meg klemmer.

Og du gir meg den magen som vokser nå.

Og vi trur på forandringer.

Vi holder opp plakater, vi demonstrerer.

Og vi trur og vi trur og vi trur.

Vi trur helt til revolusjonen lykkes.

Vi trur helt til han gir den første talen.

Står der med skjegget sitt og forandrer.

Men ikke slik vi vil.

Forandrer innholdet i planene sine.

Omdefinerer.

Redigerer.

Og jeg griper meg til magen, stryker over den.

Og du har ei hand på skuldra mi.

Fjeset ditt.

Du lytter til han er ferdig med å snakke, og så går du ut til telefonen.

Du ringer og ringer.

Folk kommer. Stua er full.

Stemmer, mennesker, og hele tida dirrer det under meg – og jeg er redd ungen skal presse seg ut for tidlig, jeg sitter der og lytter, og alle grunnmurer raser sammen og all ro er sinne, og jeg sitter og sitter og holder på ungen og ber –

Jeg vet ikke hvem jeg ber til.

De gamle poetene.

Gi meg ord og håp.

Du lever dette.

Jeg ser på.

Du lever forandringene og den nye lederen er en ondartet svulst.

Du er behandlingen.

Og jeg holder igjen ungen som sparker i meg og vil ut.

Jeg holder igjen, jeg holder igjen.

Og jeg vet at den er tryggere der inne enn her ute.

Og jeg forsøker ikke å tenke på det, men jeg vet, jeg vet – jeg hører planene dere legger, jeg hører langt inn i hviskinga deres, jeg hører gestene og ser kartene, og tegnene og dette –

Og jeg vet at jeg bare har lånt deg og nå skal du lånes videre til en kamp.

Og jeg sitter der og holder i ungen, og du må ut og leite etter friheten for oss, for meg, og for alle de andre konene som sitter og holder igjen ungene i magene sine og pusten i lungene sine og ber til poetene eller gudene om at forandringene ikke må ødelegge –

Pause

Og så kommer den nye morgenkvalmen.

Ungen er født.

Du rekker så vidt å holde han.

Vi rekker å si navnet hans sammen, før du får beskjed om at det haster.

Du må avsted.

Et kyss.

Smilet ditt.

Farvel.

Og siden kaster jeg opp.

Alle ordene som stjeler deg fra meg.

Frihet. Demokrati. Rettigheter.

Jeg spyr dem ut.

Og ungen griner.

Og du er ikke her.