Frykta kommer

Frykta kommer.

            Jeg må ha trudd at jeg var trygg.

Et drøyt halvår har jeg vært med far på fiske. Jeg liker å følge med på han når han kikker omkring seg, liksom smatter i seg lufta og speider etter fugler og skyer og forandringer. For det viktigste er forandringene. Man skal være var.

Og far har den i seg, den varsomheta. Begynte vel en gang som meg med å kikke på sin far, og trene seg. Gjenkjenne tegnene. Først er det alt utstyret. Juksa, lina, garnet, dorgen. Krokene, de ulike. Agnene. Og rørslene, de som går av seg sjøl for far og de andre mannfolkene. Kjappe tak, og så løftene, og kanskje et utrop om den er stor nok. Fangsten, fisken.

Men når jeg trur at jeg har begynt å lære, skifter det igjen, er det ny fisk, nye felt som må oppsøkes. Året tvinger oss lenger og lenger ut. Eller så kjennes det bare slik når jeg endelig får føle på det. Stormen.

Far var usikker om morgenen. Vi hadde utsatt utreisa noen dager på grunn av været allerede. Kuling. Snefokk. Men det så bedre ut. Og hvor mye lenger kunne vi holde oss på land. Sjøl jeg var utålmodig, maste på. Det er stille, sa jeg. Det går fint i dag. Og jeg trur mor kikka underlig på meg. Eller så var det bare et de vanlige blikkene hennes, og jeg som kjente meg underlig. Og jeg kunne sagt til henne at jeg likte det nå, at jeg var en fornøyd fisker allerede, og at jeg så for meg de neste femti årene på samme måte, samme rytme, samme dager og sesonger, og kan hende hadde hun trudd meg. Men om hun hadde tenkt seg om, som meg, så skjønte hun vel at det var grusomt kjedelig å være hjemme fra skolen aleine og se på uværet, gå rundt og trø i været og ikke ha folk å prate med, nesten sne ned, og at det var lettere ikke å tenke på at en var ferdig med lek og moro når en var i båten og det gynga. Uansett ga far seg til sist. Vi går ut, sa han.

Vi gikk ut.

Jeg innbilte meg at Gråfjell hadde savna oss. At hun førte seg jevnere fremover enn på lenge. Hakka ikke. Brøyt ikke opp, ikke av. Vi skulle langt ut. Far speida omkring ser og sa Hmm. Jeg prøvde å holde tilbake med spørsmål, sånn som resten av mannskapet visste å gjøre. Men det var vanskelig å stagge nysgjerrigheta.

Hva er det, far? spurte jeg, klarte bare å holde inne med ordene i noen øyeblikk.

Far blei ikke sint. Klødde seg heller i hodet og kikka fremfor seg.

Liker det ikke, mumla han.

Kanskje kom frykta da. Med fars rynkede panne, og blikkene de andre mennene fort sendte hverandre. Men jeg trur ikke det. Jeg trur ikke jeg skjønte å lese verken fisket, naturen eller menneskene da. Jeg blei uggen i magen av det, men tok det for å være gynginga igjen. At jeg var uvant, blei sjøsyk som i begynnelsen igjen. Var uerfaren. Klarte ikke sortere ei kjensle fra ei anna.

Seinere, når far slutta å være orakel og Gud for meg, kom jeg til å spørre meg hvorfor han ikke snudde, gjorde vendereis der og da. Men far fortsatte. Vi fortsatte. Gråfjell skar inn i bølgene, som blei større, sakte, men sikkert.

 Vi var ute av fjorden, et godt stykke ut i havgapet før far igjen begynte å mumle. Nå hadde bølgene vokst seg til menneskestørrelse. I alle fall til et menneske på min størrelse. Her begynte den uggenheta i magen å vokse å blande seg med ei uvelhet i brystkassa og så et fantasifullt hodet som så for seg Arnt i båten den gangen.

Frykta kom.

Og den var som et villdyr, galopperte gjennom alle blodårer til hele kroppen var smitta. Den gjorde ting med meg som den ikke hadde gjort før. Jeg hadde jo vært redd. Jeg hadde stukket av når mor hadde bedt meg hjelpe til med ting. Jeg hadde slåss med en kar i klassen og fått med brev hjem. Jeg hadde bantes til Øystein sånn at far hørte det. Jeg hadde vært redd flere ganger enn jeg kunne telle på to hender. Men jeg hadde ikke frykta noe evig mørke. Jeg hadde ikke kjent alt under meg åpne seg og gjøre seg klar til å svelge meg hel.

Denne frykta var ikke lammende, ikke flakkende, ikke ei rosin, men et talebesvær, et virus, som å bli kilt fra tusen kanter på samme tid. Den var ikke i meg, den levde i meg. Var krevende og masende og alt. Den ga ikke plass til annet.

Og jo større bølgene blei, jo mer intenst sang og brølte og skrålte den i meg. Jeg ville lukke øynene og gi opp, ikke fyke over dekk og forsøke å høre hva far ropte fra andre sia.

Vi er daue, tenkte jeg. Og jeg har ikke gjort noen ting. Nå er det Øystein som skal bli skipper og han kan ikke noe. Jeg dør og alt jeg har gjort i livet mitt er å tenke, jeg dør og alt har vært utsatt og jeg har ei hake uten skjegg og ingenting kjenner meg godt nok til å savne meg ennå fordi jeg ikke er voksen og hel, men liten og halv og på vei.

Far skreik. Mannskapet farta mot hans ende av båten, og en av dem greip tak i meg, der jeg lå på knærne og klamra meg til ei bøtte. Helsike. Helvete. Sjøen flamma opp, sjøen dansa svanesang. Og jeg hata alt jeg hadde elska. Kraften i bølgene og lukta av saltvann.

Og jeg jamra meg, lå på gulvet i styrrommet og jamra meg, mens en av mannfolkene skubba meg til side og ba meg om for faen ta meg sammen, og jeg tok meg i å tenke at jeg håpa far ikke hørte at jeg fikk folkene hans til å bruke styggord.

Jeg fikk dratt meg opp og så gjennom vinduet hvordan far sto ute og forsøkte å samle sammen det utstyret som lå usikra mens han ropte til de andre, og de ropte tilbake. Jeg kunne så vidt se munnene som rørte seg, og lyden blanda seg sammen med uværet der ute, og jeg tenkte de trur fortsatt at de kan gjøre noe, at det finnes redning. Og jeg trur jeg flirte. Ikke høyt, i alle fall ikke så høyt at noen kunne høre det gjennom alt det andre bråket, men høyt nok til at jeg sjøl skjønte at frykta hadde spist opp fornufta mi.

Det kom ei kjempebølge så, den deisa over både far og en av mennene hans og jeg ville knipe igjen øynene, for jeg tenkte jeg ikke burde se dette, nå blei de vel dratt over bord. Over, tenkte jeg, så fort går det, et knyttneveslag fra sjøen og jeg var kvalm og ville kaste opp og tenkte hva blir vi nå, er jeg som tar over Gråfjell, jeg kan knapt styre henne og er ikke ungdom en gang, og så dogga det så for ruta, alle tankene blei visst damp her inne, og jeg gnikka så jeg fikk sett igjen, og der lå far og tviholdt seg til rekka med et blodig øyenbryn, men åpen kjeft som bevegde seg. Og jeg tenkte Ikke ennå, men snart.

Neste bølge kom deisende inn og igjen forsvant de fra meg og jeg dampa til ruta og skreik.

Og der, like før far fikk kjempe Gråfjell i le i ei ubebodd vik som nesten hadde vært usynlig på grunn av tåka og snepiskinga, forsto jeg at jeg ikke trudde at det kom noe paradis etterpå.

Frykta vekker opp, tenker jeg. Alt var kaotisk, og så blei det til stillhet.

Far kommer inn i styrrommet, det blør fortsatt fra øyenbrynet, far legger en fille over såret, tørker, mens han rister på hodet.

Det var nære på, sier han. Og så spør han om det er noe kaffe å få.

Mens etterdønningene, ikke etter stormen og havet, men angrepet innenfra, fortsatt dunker i meg.