Pappa er

Alene. Dagslys. Skolesekk på gulvet ved siden av Jentungen.

JENTUNGEN

Pappa er – pappa er –

Pappa er frihetskjemper.

Og det er bare fordi, derfor –

Maryam i klassen er så spiss.

I øynene og i fjeset.

Hun sa at jeg ikke fikk smake på hasselnøttene hun hadde med seg fordi faren min er kjeltring, og jeg vet at mamma sier at vi ikke skal si noe, men Maryam, hun bare stirrer sånn på meg og det er akkurat som om hun skyter med øynene, og så delte hun ut enda en runde med hasselnøtter til de andre jentene, alle de andre, enda jeg ikke hatt fått en eneste, og så kikka hun på meg med fakkelblikket sitt, og da sa jeg det inni meg.

Jeg sa det ikke høyt.

Det ville jeg ikke gjort.

Aldri i livet.

Men inni meg hviska jeg det.

Pappa er frihetskjemper.

Og så sa jeg høyt mens jeg stirra tilbake inn i flammefjeset hennes:

Det er du som er kjeltring.

Og så sprang jeg.

havet og jeg - utdrag

Ferdinand, mora di leiter etter deg!

            Greit, svarer jeg. Jeg kommer.

            Og så slipper jeg taket i baugen på robåten som er skipet vårt og gi mannskapet ordre om å fortsette videre i stø kurs. Hopper av og lander i fjæra. Steinene er glatte, og jeg bruker noen øyeblikk på å finne balansen. Og så trekker jeg pusten, vinker til de andre og går oppover mot veien. Skoene mine knaker sammen med grusen, igjen og igjen knaker de sammen. Jeg hører Øysteins stemme der nede. Han roper om han kan ta over som skipper. Ikke til meg, men de andre. Han vet ikke ennå at man ikke skal spørre, men beordre. Og jeg sparker etter den halvstore steinen i grøfta, og tenker et stygt ord eller to, men fortsetter.

            Seinere blir dette øyeblikket viktig. Kanskje allerede samme kveld begynner alt å sorteres om. Stunda i fjæra får mildere bris, sterkere sol og bølgene blir skvulp. Og sikkert plasserer jeg en sky over sola på vei innover mot været. Skyggelegger. Egentlig kikka jeg nok lite på det som var rundt, både før og etter beskjeden. Kan hende er det først i etterkant at jeg begynner å se.

            Mor har vaska klær. Hun står ute og rister dem når jeg dukker opp. Og straks legger hun vekk plagget hun hadde i hendene. Det pleier hun ikke gjøre, tenker jeg. Mor forsetter alltid, ammer videre, koker og skreller poteter, vasker opp, syr, koster mens hun snakker eller hjelper med leksene. Det var noen som ga ord til det en gang. Sa at hun var et arbeidsjern. Det var pent ment, men jeg hørte bare det siste av de to. Jern. Igjen og igjen. Som skoene mot grusen.

            Mor er lita. Mor har håret i ei knute i nakken, en sommerkjole med forkle over. Hennes arbeidstøy, tenker jeg. Slik far har sitt med støvlene, overallen, lestene og lua.

            Mor kommer mot meg nå, armene i sia.

            Ja, vel, ja, sier hun. Så var det mulig å få tak i den karen og.

            Jeg nikker, men stanser opp, blir med ett usikker på henne. Mor smiler sjelden, men hun er ikke alvorlig på noen skremmende måte, bare opptatt med sitt. Konsentrert. Men øynene hennes nå, er langt unna på et vis. Har lagt seg noe foran dem. Et lag med sjø, tenker jeg, for jeg tenker alltid først på vann. Men det er ikke det. Det er undring. Bekymring. Slikt mødrene går rundt og bærer på her når mannfolkene er ute på havet.

            Det blir første ordentlige dag på Gråfjell i morgen, sier hun. Far vil legge ut line.

            Og jeg skjønner det da. Jeg har vel venta på det. De sa det allerede i fjor og året før der igjen, at jeg ikke skulle fortsette på skolen når jeg blei tolv. Og de sa det før sommeren kom, og fisket blei labert også. At jeg skulle være med far til høsten. At det begynte nå. Alvoret, tenkte jeg da. Nå tenker jeg ingenting. Nå ser jeg på mor og undrer på hvorfor hun fikk henta meg fra fjæra og leken for å si det. Kunne ha bli sagt i morges eller i kveld.

            Far kunne ha bruk hjelp, sier hun. De sitter og egner i bua nå.

            Hvem da? spør jeg. Lurer egentlig ikke, men må si noe.

            Mor legger armene i kors. Mor har et blikk som ser lenger og gjennom mer enn andres. Og øyenbrynene hennes er mørke, som håret. Mørkere enn de andre mødrenes. Nesten svart. En gang da jeg var syv eller åtte, hadde jeg sterk feber og fikk så mange merkelige tanker og drømmer. Og i en av dem var mor, med glinsende vinger og ravneblikk. Og hun stirra på meg med all mørkheta si og jeg hylte så høyt at alle kom styrtende til, de utenfra også. Men da jeg kom til meg sjøl, fikk tørka av meg svetten, og alle undra på hva jeg hadde båret meg sånn for, sa jeg bare at jeg hadde hatt et mareritt hvor jeg blei jaga av ulver. Jeg trur dessuten hjertebankinga hadde vært den samme. Dunk, gadunk, dunk, gadunk.

            Gå og hjelp far, du, sier mor.

            Ja.

            Jeg nikker, men ser vekk. Øystein er ikke en god skipper. Jeg lot han være det en gang da vi lekte fiskere oppe på fjellet. Men hver gang noe skjedde, at det kom storm eller sjørøvere eller en kjempehval, blei han bleik og stirra på meg og så på de andre og stamma at vi burde snu, kanskje. Eller ikke. Han blei en stein oppe på steinrøysa. Og jeg spurte ikke en gang før jeg tok over. Vi endrer kurs, karer. Det er bedre å kjøre skrått inn i bølgene.

            Hva venter du på?

            Mor myser mot meg. Mørke øyenbryn ser strengere ut enn lyse.

            Og jeg tenker at om jeg skulle beskrive mor for noen som ikke kjente henne, om det kom fremmedfolk hit og jeg kom i prat med dem på kaia eller i butikken, og nevnte henne, og de spurte hvem hun var, så ville jeg nok sagt at hun var den vakreste mora på plassen. Og at hun er pen på en nesten innestengt måte, som om skjønnheta presser seg ut sjøl om hun prøver å holde tilbake. Og sjøl med knuta i nakken og uten sminke og korketrekkerkrøller, så skinner det liksom av henne, som av damene på prospektkortene som er skuespillerinner i Amerika. Men mor vil ikke høre om slikt, for det er det mest ugudelige ved henne, og det eneste hun ikke kan gjøre noe med. Den ene delen hun ikke kan be eller salmesynge vekk. Og likevel er det nettopp det jeg ville nevnt om fremmedfolk spurte meg.

            Ferdinand! Hva er det du står og koper for?

            Jeg beklager meg fort, og vender meg om. Gråfjell, båten til far, ligger nede ved kaia, ikke ved det bruket som er nærmest oss, men det som ligger et lite stykke lengre inn i været. Jeg småspringer ned til veien igjen, passerer huset til enka til Arnt, og kjenner snart mors blikk glippe taket i meg. Jeg er tolv og nå skal jeg på sjøen. Ikke nå, ikke i dag, men det er mye mindre enn et døgn igjen. Far står gjerne opp ved morgengry for å gå ut med båten og sette lina. Og denne gangen skal jeg være med. Og jeg tenker på det, jeg vet hvordan det lyder på morgenkvisten, når far er oppe først, den der lyden av bråk som prøver ikke å bråke. Gulvet som knaker langsomt, dvelende, klær som dras på, svisjer mot hud eller tøylaget under. Og nå skal jeg være der ved siden av, nå skal jeg ikke lenger ligge og lytte og be om at tvillingene ikke må våkne og gnåle.

            Kaia er ikke ferdig. Ingenting her på stedet er ferdig. Men alt er på vei. Far og mor er ikke folk som ødsler med ord, kaster dem fra seg i tide og utide, men brukene og eierne og utbygginga snakker de om. Skal tru om fisken er med på notene, sa far en gang før han tok en djup slurk av kaffekoppen, og lot stillheta tre frem. Far liker ikke fremtida, far liker ikke at han har måttet kjøpe båt med motor, far liker ikke at han stadig må bygge ut, hyre flere menn. Han sier det til mor. Man rører seg stort sett på samme måte, men likevel, sier far. Og mor nikker. Vi bor sånn til at moderniteta ikke truer. Fjellene bak oss er for voldsomme om vinteren til at noen vil tenke på å lage vei over dem. Alt utenfra må komme inn fjorden. Vi har god tid til å studere fremmedfolk før de går i land, trekke oss tilbake om vi ikke liker oppsynet.

            Først nå merker jeg at jeg har passert den. Kaia. Passert den uten på noen måte å nærme meg, svinge i den retninga, tråkke over treverket og bort mot Gråfjell hvor far sikkert er. Jeg har ikke en gang speida etter han. Jeg har latt blikket henge rett over bakken, og bare sett begynnelsen av alt. Begynnelsen av bjelker og utbygging, grusvei og gresstuster. Og jeg passerer. Det virker som jeg passerer alt nå. Husene med store og små vinduer, som gir dem ansikter, noen med store, vidåpne øyne, andre med blikket vendt nedover, beskjedne, lukkede, denne veien som jeg har tatt så mange ganger til og fra skolestua. Og fargene de er malt i, drakten, om de er triste eller glade, om de blir tatt vare på eller om forsømt. Ingenting er uuttalt, tenker jeg. Alle husene synger om hvem de er og hvem de skjuler. Jeg kikker på paret med kuer som står og tygger i huset ved sia av kirka.

            Og så bestemmer jeg meg, så følger jeg stien som går til høyre, videre oppover, forbi skolestua og landhandelen, forbi det kjente og ut av bebyggelsen. Og jeg går fortere nå. Nå begynner skrittene å drive seg selv.

det primitive lappspråket vårt

Utdrag fra teaterstykket Internert:

(eadni = mor)

UNGGUTT

Ganda av John Savio

Vet du hva jeg tenker når jeg sitter der i timen, eadni?
Han skolemester spør oss om elver i Europa, men jeg tenker på bakken opp her og vannene, og jeg spør meg hvordan man forteller om dem på deres språk, på norsk, hvordan snakker man om fisken, hva kaller man den røyken som stiger opp av elva midt på natta på sensommeren, har den navn?, og jeg tenker at det her er primitive lappspråket vårt jammen meg har masse ord som det der store flotte gilde norskspråket deres ikke har. Og jeg tenker at naturen her, eadni, fjellet og elva, holder hender med ordene vi bruker og at det fattigslige lappspråket vårt har så mange farger og måter som ikke det der kongens norske språk har.

Men eadni, ikke se sånn ut.

Eadni, jeg sier vel ikke det til skolemesteren.
Eadni, jeg vet da å holde munn.
Eadni, du vet at jeg tier stille når jeg skal.
Eadni, eadni.
Jeg vet hvorfor jeg sitter bakerst i klasserommet, eadni.
Men jeg hører etter.
Alt som skolemester sier, gjør sønnen din, du gánda.
Du skal se hvor lydig og god jeg er, eadni.
Du skal se hvor rank i ryggen jeg er, og hvor fint og flott jeg svarer dem der på det kongelige språket deres.
Eadni, jeg er god gutt.
Eadni, jeg er flink.
Og bry deg ikke med det karakterkortet, for ingen av lappene får de beste karakterene. Eadni, da må man sitte på første rad og snakke uten at det der dyrebare språket deres gynger opp og ned for hvert ord, og man må hvert fall ikke finne på å si noe på noe annet enn det dere dyrebare kostelige flotte språket deres.
Nei, nei, eadni! Ikke bli redd!
Jeg er god gutt, eadni!
Jeg hører etter, eadni!
Jeg sverger på gården og båten, eadni!
Jeg sverger på multebærmyrene og gudesteinen, hører du, eadni?
Jeg lover, jeg er god. 

Internatunger, utdrag

Det er rart hvordan to stykker som har samme mor og far kan være så ulike som Máhtte og jeg. Máhtte hater å springe om kapp. Han legger seg heller i gresset og tygger på et strå enn å være med å konkurrere. Dessuten liker Máhtte regning. Og han synes ikke det er vanskelig å sitte stille på en stol i timevis. Máhtte har like fin skjønnskrift som jentene, med pene, lange løkker og han glemmer aldri noen regler eller beskjeder. Skjønnskrifta mi er mer en styggskrift om jeg skal være ærlig, bokstavene mine er noen klumpete streker som er umulige å tyde. Og de første par årene på skolen måtte Máhtte sparke meg i leggen hele tida fordi jeg glemte meg og sa samiske ord i stedet for norske. Å snakke samisk på skolen er strengt forbudt, sjøl til de lærerne som kan språket eller klassekameratene som og er samiske. Det var forresten ikke så rart at jeg glemte meg i begynnelsen, for jeg kunne ikke et ord norsk ved skolestart. Hvis jeg ikke skulle snakke samisk, måtte jeg holde meg fullstendig stum. Og det gikk ikke, for jeg er glad i å skravle. Máhtte, derimot, sier bare ting når han blir spurt. 

Nå kan jeg norsk forresten. Og finsk har jeg lært meg fordi det er så mange kvenske unger i klassen. Jeg går rundt og samler på språk. Det er noe klisterlim i hjernen min som fanger inn alle ordene som passerer. Lærer Josefsen har vist meg ei bok på svensk også, og bilder av det kyrilliske alfabetet som de bruker i Russland. Men Máhtte bare ler av meg når jeg sier at jeg skal ta verdensrekord i språk. Jeg skal kunne så mange at de kommer hit helt fra Tromsø og Bodø og Oslo og England for å ta bilde av meg. Verdensmester Samuel fra Jávri snakker hundre og fire tungemål! Og så skal jeg vise dem hvor fort jeg løper mens de er her. Kanskje de tar enda et bilde av meg da, og lager en til artikkel. Språk-Samuel sprinter til gull! Så skal jeg stå og holde opp alle gullmedaljene jeg nok har vunnet til da. Jeg har selvfølgelig ikke sagt alt sammen til Máhtte, for da hadde han bare ledd av meg og sagt at jeg er en tulling.