torsdag 29. januar 2015

mindre meg

Det er slik, tenker nieida, at det ikke finnes jeg i krigen, i krigen er de alle den samme, ser, opplever,
kjenner det samme, i krigen er ikke nieida noe eget, men en brikke, hører hele tida sammen med noe større, men nå, i freden, er det så mye rom, så mye plass til eget, og selv krigen blir egen nå, for hun husker annerledes enn de andre, for áhčči snakker om huset, og storebroren er mest opptatt av da de sprengte brua, og eadni lurer på om tyskerne skjøt alle dyra, spør igjen og igjen, de kan vel ikke være slik, sånne udyr, la dem stå der og sulte i hjel, de kan vel ikke det, sier eadni, det kan de vel ikke.  

***


Og nå tenker hun at hun ikke vil til Seida, at det kunne tenkes å være båter her som gikk motsatt vei, at hun kunne få skyss sørover igjen, ta toget til Østfold, med ett stå der på trammen på herregården og si god dag, si her er jeg igjen. Slik er det nå, tenker hun, bare et rotete lager av tanker som blander seg sammen, uten orden, usortert. Slik er jeg bare, tenker hun, et sammensurium av ting som har skjedd, litt meg selv, men mest krigen, jeg er bare et blikk på det som skjedde, og jeg har ingen ryggsekk eller gråpapirpakke med saker i, jeg har bare masse bilder i brystet, og de tilhører ikke meg alene, men alle sammen, og jeg er mindre meg enn det der, det felles minnet, den hukommelsen vi deler.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar