mindre meg

Det er slik, tenker nieida, at det ikke finnes jeg i krigen, i krigen er de alle den samme, ser, opplever,

kjenner det samme, i krigen er ikke nieida noe eget, men en brikke, hører hele tida sammen med noe større, men nå, i freden, er det så mye rom, så mye plass til eget, og selv krigen blir egen nå, for hun husker annerledes enn de andre, for áhčči snakker om huset, og storebroren er mest opptatt av da de sprengte brua, og eadni lurer på om tyskerne skjøt alle dyra, spør igjen og igjen, de kan vel ikke være slik, sånne udyr, la dem stå der og sulte i hjel, de kan vel ikke det, sier eadni, det kan de vel ikke.  

***

Og nå tenker hun at hun ikke vil til Seida, at det kunne tenkes å være båter her som gikk motsatt vei, at hun kunne få skyss sørover igjen, ta toget til Østfold, med ett stå der på trammen på herregården og si god dag, si her er jeg igjen. Slik er det nå, tenker hun, bare et rotete lager av tanker som blander seg sammen, uten orden, usortert. Slik er jeg bare, tenker hun, et sammensurium av ting som har skjedd, litt meg selv, men mest krigen, jeg er bare et blikk på det som skjedde, og jeg har ingen ryggsekk eller gråpapirpakke med saker i, jeg har bare masse bilder i brystet, og de tilhører ikke meg alene, men alle sammen, og jeg er mindre meg enn det der, det felles minnet, den hukommelsen vi deler.

vi. tenk.

Hun sitter på kanten av senga og han på gulvet foran henne. 

            Klønete omfavnelse. Vrir på seg, møtes på nytt, mykere, finner fram. Hvisker mot magen hennes. Tenk at vi. Møttes. Vi. Tenk. En hånd gjennom håret hans. Mørketid utenfor. Leter likevel etter sola med blikket. Ekkoet av låta som akkurat sluttet. Sa den var trist, hun. Fin, men trist. Mangler ordene, sier hun, kan ikke snakke om musikk. Trist. Fin. Har dem alle, han. Ordene. For mange. Følger ikke med. Vi to. Galskap.

            C’est fou. Mer en melodi enn noe annet.

            Trist. Fint.

            Vil ikke slippe, vil ikke la det gå.

            Er stritt, håret hans. Igjen fingrene gjennom det. Liker motstanden det gir. Elsker håret ditt. Sier slikt. Kan ikke snakke om annet enn det. Orker ikke møte blikket hans. Det kikker henne i hjel. Mildt, kjærlig, begjærlig. Klarer ikke følge med, gjør seg blind, vender seg vekk, men kjenner det, så gjennomtrengende, ser mer enn hun har sett.

            Sier ikke mye, han. Beskjeden. Kanskje noe om politikk. En demonstrant ble drept av politiet for noen dager siden. Finner ikke på noe svar. Forferdelig, sier hun. Galskap. Kan ikke snakke om det heller. Bare adjektiver igjen. Vi. Vi. Det eneste andre ordet. Og så ser han på henne igjen, setter seg opp, over henne, holder i armene, studerer, så uendelig lenge studerer, han, gransker, huden, henne. Må ikke, kan ikke se tilbake.

            For noen uker siden oppdaget hun at de var blå, øynene hans.

jeg skriver deg

Jeg skriver deg.

Og jeg skal kjenne deg gjennom skriften, armer, brystkasse, myke kinn, jeg skal berøre deg med ord, sende dem ute og ikke vite om du kan, vil, klarer ta imot, jeg skal holde deg mellom linjene, og du er lommelykta når jeg leser i mørket, og du er, du er, du er og jeg sier, roper, hvisker det, at du er så brå og virkelig at jeg vil skrike deg ut av meg og bli kvitt, og jeg vil klemme deg nærmere og bli kvitt, og jeg vil kveles i dette, denne setningen som ikke vil nå punktum, jeg vil nynne deg, synge deg, gi deg lyd og melodi, og du ser meg i hjel, og jeg klarer ikke holde blikket og jeg viker og du kommer nærmere og jeg løper mot og du står stille og vi sier og vi hører ikke og vi lytter men det er ingen mening og vi begynner ikke og vi tar ikke slutt og du er, du er, du er og jeg finnes knapt i meg og skifter form og blir dette, denne, oss -

Du er et skrik i meg

Du er et skrik i meg.

Et hyl. 
Gjemmer meg i meg selv, dette, denne, et flik av galskap. Du sitter fast i stemmebåndet, du og deg og oss i dette som er rundt og som ikke angår, og du og jeg skal ikke, må ikke. Du er en ås, en stille strand, en sommerbris, et rop i natta, du er et smertepunkt, du er underteksten, alt mellom disse linjene, dagene som er, som går, du er det som må komme, du er det som venter, og møtene våre en adventskalender, stadig et lys nærmere, smelter vi, jeg, du. 
Du er den reisen jeg skriver om før den har begynt. Du er det ordet, ropet jeg må drukne i puta. Du er et løfte. Du og håret ditt og øynene og endeløse samtaler, diskusjoner, du er min Sokrates, du er den som spør og jeg leter etter svarene.
Du er et hyl i meg. 
En lengsel. 
Et brøl. 
Du er den ideen som det gjør vondt å ha. Hos deg, i deg, en annen verden, og du er min tålmodighet og du er det arret jeg er stolt av, som blir penere med årene. 
Du er ørken og oase.
Du er sykdom, medisin.
Du er et skrik i meg.
Du er min idé.
Du er nærest, du er lengst unna.
Du er en odé. Jeg skaper deg og oss med ordene, jeg skriver oss før vi begynner. Og vi er århundret som har gått, og mellom oss er brevveksling og bilder, og mellom oss er mitt og ditt og språkene vi deler, lager, skaper. 
Du er det som må komme, du er netter uten søvn, du er min historie.
Jeg forteller deg.
Jeg er ord i deg.
Du er drøm i meg.
Vi er et oss som skal bli.
Vi er en spådom i oss.
Vi er en tro i oss.
Og du et skrik i meg.
Og vi er netter som skal komme.
Og jeg en glede i deg som skal bli.
Du er en tekst i meg.
Du er et kart jeg vet å lese, du er en bok i deg, du holder meg i deg og vet ikke, og jeg skaper deg på ny og du vet ikke, og jeg er en smerte i deg som skal komme, jeg er et begynnende sår, jeg er en godhet, ondskap, vondskap som skal plage, glede, gi. 
Og du er en poesi i meg, og en kokende panne, du er en kjærlighet, du er et savn, du er et tap helt til vi begynner.
Du er en seier i meg. 
Du er glimt av skjønnhet i annet vakkert.
Du er et lys i deg og oss og meg.
Du er musikk i deg, du vil lage, du er blanke øyne og natur, du er den første, siste og den jeg til slutt skal vinne.
Jeg snakker om fjell til deg og du forstår, jeg snakker om tvil til deg og du forstår, jeg snakker om skapelse, du forstår, jeg snakker om ensomhet, du vet, du snakker om kjærlighet til meg og jeg skjønner.
Du er et håp i meg. Du er det som skal komme.