for øyeblikket

Det har gått en stund siden jeg har publisert noe her. Det kommer ikke av manko på tekster, men manko på tid. Mesteparten har gått til researcharbeid og dette prosjektet: www.detbrennerdetbrenner.net Med Thomas og Lene har jeg fått til noe som jeg tror kommer til å interessere og bevege mange, også langt utenfor Finnmarks grenser. 

stockholm

Nieida får ta på seg en av fru Bergs kjoler som nesten passer, og fru Berg grer håret hennes, og fru Berg sier at rødfargen er nydelig, som kobber, sier fru Berg, jeg trodde man måtte til Irland for å finne den fargen, sier fru Berg og fru Berg sier Og så naturlige krøller! og så drar fru Berg fingrene gjennom sine egne og sier at dette krever masse arbeid, men hun da, vesle jenta, hun har fått alt det gratis, er nesten som en liten pariserinne, sier fru Berg, og fru Berg har magasiner, ukeblader, fru Berg henter fram, fru Berg viser bilder, alle disse kvinnene med krøller som fru Berg vil ha krøller som, der er filmstjerner og kongeligheter og helt nye navn som høres fremmede ut. Fru Berg som viser utklipp hun har samlet i en mappe. Det er lettere, vet du, sier fru Berg, når jeg skal ordne krøllene.

            Og så forteller fru Berg, ja, at fru Berg først var Wennerström og vokste opp på en gård sør for Stockholm, nå, ja, det har hun jo allerede sagt, haha, ja, uff, hun har det visst med å gjenta seg, ja, det liker ikke herr Berg så godt, ja, hun skal forsøke å ikke gjenta seg så forferdelig mye, ja, men så var det den gården, men ja, nei, fru Berg er ingen byjente, hun er en gårdsjente som nieida, for nieida er en gårdsjente, slik hun har forstått det? og fru Berg savner ennå lukta av dyr, dette sier hun litt lavere, for herr Berg ville aldri forstå det, sier hun, han synes til og med det lukter vondt på slakterbutikken, han ville holdt seg for nesa i stallen eller fjøset, fru Berg ler, så vi er litt like, du og jeg, sier fru Berg, ler enda en gang, men stanser brått igjen, ser mot nieida, men du skal ikke bekymre deg, det er fint å være i byen, sier fru Berg, ja, du sa jo det selv, det er vakkert her, igjen den korte latteren, kikker seg over skulderen, puster litt fortere, jeg var gift før vet du, jeg kom ikke til Stockholm som Wennerström eller Berg vet du, fru Berg fra hånda gjennom håret, krøllene sine, retter litt på, det var nesten, nå snakker fru enda lavere, som en film!, jeg møtte Filip, hvisker fru Berg, denne gangen glemmer hun å le, bare kommer nærmere, setter seg ved siden av nieida i sofaen, og jeg var egentlig forlovet allerede med han som bodde på nabogården, så egentlig kunne jeg fortsatt vært der rundt dyrene, hvisker fru Berg, men så, vet du, så kom Filip som var bygutt forbi på sykkel med noen kamerater, de syklet på ferie, kan du tro, hvisker fru Berg, og Filip hadde så flotte sko, jeg hadde aldri sett slike sko før, det er det jeg husker, og mørkt hår også, slik som du ser, Carl og Alfred har, så jeg ville egentlig bare sette meg på min sykkel og følge etter – og nå ler fru Berg høyt og lenge, og nieida smiler, ser på de lange, tynne hendene hennes, så myke de virker, liksom klare til å stryke over pianoet, og det ble et fryktelig rabalder, for faren min likte ikke folk fra Stockholm, men jeg var litt trett av hester og møkk, så jeg brøt forlovelsen og maste og kjaste, og faren min sa La gå, men at jeg kom til å komme tilbake innen tre år, og fru Berg fniser, og fru Berg reiser seg, og fru Berg smetter bort til skatollet like ved, roter rundt i papirer før hun finner en brun konvolutt, holder i den, liksom veier den i hendene, ser seg omkring, lytter, før hun kommer bort til nieida, åpner den, spent blikk, drar ut et bilde, to lange, alvorlige, unge mennesker, fru Berg med langt hår, men ingen krøller, enkel kjole, blomster, og en annen som kunne se ut som Alfred, bare tegnet med en litt bredere strek, tenker hun, se her, sier fru Berg, her ble jeg fru Hansson. Det høres skritt fra gangen. Fru Berg skvetter til, legger bildet tilbake i konvolutten, og konvolutten under en av sofaputene.

Døra opp.

Alfred som står der.

Å, er det deg, sier fru Berg.

            Mor, sukker Alfred.

            Jeg ville bare vise fram far, vet du, sier fru Berg.

            Alfred sukker igjen.

            Du kan ikke ha det der bildet liggende, sier han.

            Men det må da vel – det er vel ikke så farlig, hvisker fru Berg.

Så reiser fru Berg seg fort og er borte ved Alfred, og hun stryker han over kinnet, Fine, fine gutten min, du er jo far opp av dage, du, sier fru Berg, har du fått lest noe i dag, og fru Berg vender seg mot nieida igjen, han er på gymnaset, vet du, som sin far, og fru Berg ler den korte latteren igjen, folder hendene, slipper dem igjen, sier Ja ja, og er så borte ved puta og finner fram konvolutten igjen, holder den opp for Alfred, som sakte rister på hodet, fru Berg bort til skatollet, et blikk mot Alfred som sier beklager, og så drar fru Berg nok en gang hånda gjennom håret, retter på det, før hun snur seg mot nieida.

Kom, kom, sier hun.

De går gjennom gangen og til soverommet til herr og fru Berg, hun stanser opp og smiler liksom hemmelighetsfullt til nieida. Kom, så, sier hun, kom så skal du se. Det er like mørkt som første gang, men når trår de inn, nå er de straks borte ved det store skapet i tre, og fru Berg åpner opp, og strekker ut armen, leter raskt gjennom plaggene på kleshengerne. Hun trekker ut en av dem. En lysebrun kåpe, maken til den fru Berg selv var kledd i på jernbanestasjonen den første gangen, men den er hakket kortere. Se nå, sier fru Berg, kom nå, kom hit.

Fru Berg hjelper henne inn i den.

Se så!

            Og så må vi finne fram noen sko!

            Og slik står de foran speilet, med krøllene og svinger seg rundt, og fru Berg ler og nieida ler, og det kjennes som vår enda det er vinter. Og på kjøkkenet skrangler piken med grytene, og i veslestua spiller Alfred piano, og det er en dans, alt sammen er en dans, tenker hun, hver eneste lille bit av dette er en dans.

tida som kom etterpå

Det var rart med den tida som kom etterpå.

Det var veldig lite som bekymra meg. Det var nesten som om alt det som hadde vært før Julian, hadde pakka sammen og reist langt vekk. Vi så tonnevis av filmer uten å følge med, satt der og holdt i hverandres klamme hånd og dreiv og klinte til leppene blei såre. Og siden det var vinter, blei de fort såre. Vi gikk gjennom været eller over skolegården ved sida av hverandre, og jeg burde tenkt på hva folk kom til å si til hverandre om det, men igjen var det dette her med at jeg ga faen. Det jeg ikke ga faen i, var hvor Julian hadde reist – veldig mange steder – og hva han likte å ha på brødskiva – skinke eller syltetøy – og hvor fine armene våre var når de lå sånn inntil hverandre, min bleike og hans mørkere. Det var nesten som kunst, tenkte jeg. Og Julian fulgte så nøye med på alt jeg sa, det var nesten så man skulle tru han hadde tatt det opp på bånd og pugga det, for han huska det så godt seinere. «Ja, det stemmer, du sa at du hadde lyst til å reise til Hellas en gang, var det ikke der foreldrene dine var på bryllupsreise?» Han var en elefant og sikkert mye bedre enn meg i historie, for min historie satt i alle fall som støpt i hukommelsen hans.

            Det var ikke bare oss heller. Vi lagde taco med pappa og Henning. Vi dro med bestemor på kafeen på hotellet på lørdagen når de solgte alle slags kaker. Vi gikk på ski med foreldrene hans i Oksevågdalen på søndager. Vi ga søstera hans en omvisning i bygda og været da hun kom på besøk. Jeg satt med mora hans på tribunen i idrettshallen når han spilte håndballkamper. Vi spilte Risk og Geni med Henning de lørdagskveldene hvor det ikke skjedde noe annet. Men det var sjelden at han ikke var der hvor jeg var, eller motsatt. Og når han ikke var der, så var det som jeg halta rundt med et skada bein. Nesten som om han var mer tilstede når han var borte. Julian, Julian, Julian. En trommesolo i hodet mitt.

løp, løp nå

Nieida sier: Du husker Iver? Iver på andre sia?

            Ella nikker.

            Nieida sier: Han skulle bare ned til huset – de andre var oppe i skjul i gammen deres allerede – skulle bare ned og hente noe tøy til ungene. Det var bare det han skulle. Bare noe tøy, og se om det var noe mel igjen, men det trodde han ikke. Og det var midt mens de drev på der, og han kolliderte nesten i dem, de tyske soldatene, og det var de verste, de der med blodskutte øyne, det tror jeg i alle fall – eadni sa ikke det, men det var nok dem han kolliderte inn i. Det var vel bare dem som var igjen, og han møtte nok på noen av de verste, for de var uten offiser og da tok de han bare, bandt han, slang han inn i rekken av fanger, det var og russerne og han hadde ikke de varmeste klærne på seg, og ikke ordentlige sko, han hadde lagt igjen mye, han trodde ikke kan skulle på lang marsj, men nå plutselig, og selv om han ropte på norsk at han bare skulle hente noe til spedbarnet, så var det ingen som svarte, og så så han rundt seg på alle de slitne, magre ansiktene, og tenkte at de var daudinger, at de ikke levde, at han var kommet feil, men så ropte tyskerne, og så måtte han fortsette å gå, han måtte gå med fangene, og han gikk med dem, han gikk og gikk med dem til han sluttet å hente at han var kommet feil og til slutt også kalte seg selv fange, til seg selv, i hodet sitt. Han snakket nok mye med seg selv på veien. Russerne mumlet noen ting. Tyskerne ropte, og han snakket med seg selv, han sa husk å komme deg hjem, husk å finne mat til ungen som griner, husk det, og så prøvde han ikke å lure på hvor de skulle og han gikk av seg skoene, for nå gjaldt de ikke lenger, nå kom snart fotsålene også til å gi seg, for det var så tørt og hardt og kaldt under, men det var heldigvis sånn at han begynte å slutte å kjenne, for når man kjenner noe så veldig, enten det er vondt eller godt, og det vokser og vokser i styrke, så må det til slutt komme utenfor det man kan kjenne og da slutter man helt å kjenne, og da er man ikke lenger helt sikker på om man er, om man fremdeles finnes, særlig om man ikke har fått i seg mat eller vann, og ikke vet hva man skal svare når noen sier navnet sitt til en, og man er så tørr og sprukken på leppene at man tenker mer på det enn på navnet sitt, og da forsvinner navnet, sammen med alt det andre, temperaturer og vær og klær som går i stykker, man bare går, man bare går, man går til man tror at kroppen skal gi etter, man vil la den gi etter, man ser hvordan karen ved siden av snubler og faller, og man skal til å rekke ut en hånd, kanskje mer for å bli med han enn for å hjelpe han opp, når man hører de sinte stemmene, slag med geværkolben, et skudd, man har plutselig føtter igjen da, og husker kone og barn, spedbarnet som venter på mat, man husker det når det spruter rødt et lite øyeblikk, da skjønner man at man fortsatt er i live og da forsøker man å bli ved det, klamre seg fast i takten, bevegelsen fremover, ikke slippe som han andre karen, ikke bli sparket ut av veien, vekk, vekk, man går, man går helt til man kommer til en post der alle stanser og man skal til å falle sammen, men så ser man offiseruniformen og så husker man at man tross alt ikke er fange og roper til, men da er det noen som dytter i en bakfra, og man havner i en ny gruppe og er bare en fange, selv om man ikke er en fange, er bare en av dem, selv om man ikke er en av dem, selv om ingen av dem er en av dem lenger, ingen er, alle blir ført inn i en låve, og der, bort til veggen, klatre opp på det vesle platået, det skal man, de roper og skriker, ja, da, ja, da, man går på rekke etter de andre fangene, man hører etter når ordene er tyske nå, man skjønner såpass, ja, da, ja, da, opp på platået, sitt ned, sitt ned, og man setter seg ned, og så kommer brødskalkene, blir delt ut og man er plutselig glad, man trodde ikke at man kunne være glad, men nå er man plutselig glad, sitter med en brødskalk og ser de skjelvende hendene på hver side av seg, og er nok den eneste som løfter blikket før man tygger og ser hvordan de stiller seg opp, der borte, soldatene, ser blikkene deres, latteren i den, og man kaster seg ned, man vet ikke hvor den kommer fra, denne innskytelsen, hvorfor man bestemmer seg for å falle, å la skalken falle, og hvorfor man nå kravler seg bort til et par soldatstøvler og griper tak, vær så snill, vær så snill, spar meg, og ordene kommer både norsk og tysk og samisk om hverandre, selv om man ikke trodde at man kunne mer enn et av dem, og spar meg, spar meg, vær så snill, vær så god, og soldaten som egentlig skal sparke en bort, kommer til å se ned, og man sier navnet på kona si, navnet på ungen, man sier sultne, man sier frosne, man sier nåde, nåde, et ord som man ellers bare bruker i kirken, nåde, nåde, og soldaten som ikke egentlig skal se på en, ser på en, og soldaten trekker pusten og vender seg mot kameratene og man vet ikke, man lukker øynene og man vet ikke, og man blir dratt opp og skjøvet frem og ut, man hører noen si at vi venter med han her, og man står fortsatt oppreist og man står uten brødskalk, og man puster, man puster mens man hører skuddsalvene inne fra låven, og man tenker noe rart, man tenker at nå er sikkert den skalken helt rød, den man glapp, og man lurer på, lurer faktisk på om man er så sulten at man ville spist den om de tilbød den til en nå. Og nå, nå skal man så videre, så skal man gå videre, igjen skal man videre og nå går det ikke mer, nå er det tomt for skritt i en, nå er det tomt for muskler og bein og balanse, men likevel går man, og kanskje tenker man da at det må være noen andre som holder en oppe, ja, det er nok det man tenker her, at man er en dukke og noen holder i tråden, hjelper til, så man ikke snubler, ikke den første kilometeren, ikke den neste, man teller inne i seg, forsøker å telle sekunder, forsøker seg på tid, å måle den, noe må man gjøre, jakka er revnet, en av de andre fangene dro av en bit, alle for seg, man lurer på om de har spist og sovet der oppe i gammen og om noen så at man ble tatt så kona vet og ikke reiser ned etter for å lete og også blir tatt og også blir dyttet inn i en flokk som denne. Man går til man tror man ser henne foran seg, lys og lita, hun kona, hun som man alltid hadde tenkt at skulle bli kona ens, men som man aldri hadde tenkt at man plutselig skulle dø fra, hun står der nå og smiler, hun kona, foran en, og man vil gripe etter henne, men man er redd for å dette, og man ser de vaktsomme blikkene rundt seg, og man vet at om man faller, vil de gripe etter tøyet ens først, alle trenger mer tøy, men huden lar man være, det er det man får beholde nå, og sånn er det at timene går, sånn er det at man kommer frem og igjen ser blinkende uniformer, sånn er det at de ikke har glemt en, at en blir dyttet frem, stilt foran, se på han her, og man blir sett på, og man synes blikket til fangene og soldatene ligner hverandres, man tenker at det er noe de har til felles, den der mangelen, den der utenforheten, at man er på siden av alt, og så kalde alle lyder her, og også dette frosne offisersblikket. Og hva sier han til en, han offiseren, det ser ut som han smiler, selv om leppene ikke beveger seg. Du får en sjanse, sier han. Du får ti sekunders forsprang. Løp alt du orker, og så skyter vi. Treffer vi ikke, er du fri.

            Nieida biter seg i leppa.

            Og så er man død, for man er tom, og når spiste man sist og hvor lenge har man vært borte, og så rister man på hodet, men så, når de sier gå!, er det plutselig beina som tar over, og hodet som blir hengende på slep etter, bort, bort, over mot skogen, man hører tall for tall, ein, zwei, drei, man hyler til beina, hjelp meg, redd meg, og man fortsetter og selv når alt er stille og trærne omringer en og kilometer må ha gått, fortsetter man. Selv når man for lengst har stupt fremover og ligger langflat i mosen, fortsetter man. Løper, løper. Slutter ikke det løpet.

            Så igjen. Hun kikker bort på Ella, som nå har store øyne, større enn noen gang.

            Han drakk visst før, sier hun voksent. Men så har han sluttet. Og så skal han visst bli prest eller noe. Det var det eadni sa i alle fall. Hun biter seg enda en gang i leppa. Det kan hende at det bare er en historie, sier hun. Det finnes jo så mange av dem nå.

til du dukker opp igjen

«Hver gang vi er her, kommer jeg til å tenke på den første turen din ut med onkel Bjarne,» sa pappa.

Jeg kikka automatisk mot sjøen. «Husker du det? Du var vel fire eller fem år gammel. Du hadde mast om det siden du var tre, trur jeg. Jeg tenkte at det sikkert kom til å få deg på andre tanker. Det var ikke den beste dagen heller. Vind og bølger og høst. Og du sto der på dekk hele tida, bittelita i oransje redningsvest, ved siden av onkel Bjarne og stilte spørsmål. Hvorfor han fiska sei og ikke torsk. Hvordan garnet fungerte. Du spurte og spurte og spurte, til både onkel Bjarne og jeg blei trøtte. Da han dro dem opp og begynte å sløye, var jeg sikker på at du skulle rope æsj og snu deg vekk, men så sto du der fortsatt og kikka og smilte det der rare smilet ditt. Og så spurte du om du kunne prøve. Jeg ville si nei, men onkel Bjarne var greiere. Han ville vel få deg til å holde munn ei stund. Det kom så naturlig for deg. Du glapp ikke fisken engang, selv så slimete som den var. Og du var glad. Det var fint å se.»

Jeg var ikke sikker på hvorfor akkurat det fikk øynene mine til å fylles med vann, men det gjorde den, selv om den ikke hadde noe med Henning å gjøre.

Etter den historia til pappa, kom jeg til å tenke på bilen mer som en båt. Det var svingete veier, og hvis man lukka øynene, kunne man late som opp det var bølgene som dro meg frem og tilbake i setet. Det var en slags jakt, et slags type fisketur. Men vi var ute etter en stor fisk, og bare den. Sånn som Moby Dick og den hvalen. Eller han gamle mannen og havet. Bøker som pappa og Henning hadde snakka om ved middagsbordet. Og foreløpig var Henning så slimete og glatt at han glapp ut av hendene våre nesten før vi rakk å ta tak.