stockholm

Nieida får ta på seg en av fru Bergs kjoler som nesten passer, og fru Berg grer håret hennes, og fru Berg sier at rødfargen er nydelig, som kobber, sier fru Berg, jeg trodde man måtte til Irland for å finne den fargen, sier fru Berg og fru Berg sier Og så naturlige krøller! og så drar fru Berg fingrene gjennom sine egne og sier at dette krever masse arbeid, men hun da, vesle jenta, hun har fått alt det gratis, er nesten som en liten pariserinne, sier fru Berg, og fru Berg har magasiner, ukeblader, fru Berg henter fram, fru Berg viser bilder, alle disse kvinnene med krøller som fru Berg vil ha krøller som, der er filmstjerner og kongeligheter og helt nye navn som høres fremmede ut. Fru Berg som viser utklipp hun har samlet i en mappe. Det er lettere, vet du, sier fru Berg, når jeg skal ordne krøllene.

            Og så forteller fru Berg, ja, at fru Berg først var Wennerström og vokste opp på en gård sør for Stockholm, nå, ja, det har hun jo allerede sagt, haha, ja, uff, hun har det visst med å gjenta seg, ja, det liker ikke herr Berg så godt, ja, hun skal forsøke å ikke gjenta seg så forferdelig mye, ja, men så var det den gården, men ja, nei, fru Berg er ingen byjente, hun er en gårdsjente som nieida, for nieida er en gårdsjente, slik hun har forstått det? og fru Berg savner ennå lukta av dyr, dette sier hun litt lavere, for herr Berg ville aldri forstå det, sier hun, han synes til og med det lukter vondt på slakterbutikken, han ville holdt seg for nesa i stallen eller fjøset, fru Berg ler, så vi er litt like, du og jeg, sier fru Berg, ler enda en gang, men stanser brått igjen, ser mot nieida, men du skal ikke bekymre deg, det er fint å være i byen, sier fru Berg, ja, du sa jo det selv, det er vakkert her, igjen den korte latteren, kikker seg over skulderen, puster litt fortere, jeg var gift før vet du, jeg kom ikke til Stockholm som Wennerström eller Berg vet du, fru Berg fra hånda gjennom håret, krøllene sine, retter litt på, det var nesten, nå snakker fru enda lavere, som en film!, jeg møtte Filip, hvisker fru Berg, denne gangen glemmer hun å le, bare kommer nærmere, setter seg ved siden av nieida i sofaen, og jeg var egentlig forlovet allerede med han som bodde på nabogården, så egentlig kunne jeg fortsatt vært der rundt dyrene, hvisker fru Berg, men så, vet du, så kom Filip som var bygutt forbi på sykkel med noen kamerater, de syklet på ferie, kan du tro, hvisker fru Berg, og Filip hadde så flotte sko, jeg hadde aldri sett slike sko før, det er det jeg husker, og mørkt hår også, slik som du ser, Carl og Alfred har, så jeg ville egentlig bare sette meg på min sykkel og følge etter – og nå ler fru Berg høyt og lenge, og nieida smiler, ser på de lange, tynne hendene hennes, så myke de virker, liksom klare til å stryke over pianoet, og det ble et fryktelig rabalder, for faren min likte ikke folk fra Stockholm, men jeg var litt trett av hester og møkk, så jeg brøt forlovelsen og maste og kjaste, og faren min sa La gå, men at jeg kom til å komme tilbake innen tre år, og fru Berg fniser, og fru Berg reiser seg, og fru Berg smetter bort til skatollet like ved, roter rundt i papirer før hun finner en brun konvolutt, holder i den, liksom veier den i hendene, ser seg omkring, lytter, før hun kommer bort til nieida, åpner den, spent blikk, drar ut et bilde, to lange, alvorlige, unge mennesker, fru Berg med langt hår, men ingen krøller, enkel kjole, blomster, og en annen som kunne se ut som Alfred, bare tegnet med en litt bredere strek, tenker hun, se her, sier fru Berg, her ble jeg fru Hansson. Det høres skritt fra gangen. Fru Berg skvetter til, legger bildet tilbake i konvolutten, og konvolutten under en av sofaputene.

Døra opp.

Alfred som står der.

Å, er det deg, sier fru Berg.

            Mor, sukker Alfred.

            Jeg ville bare vise fram far, vet du, sier fru Berg.

            Alfred sukker igjen.

            Du kan ikke ha det der bildet liggende, sier han.

            Men det må da vel – det er vel ikke så farlig, hvisker fru Berg.

Så reiser fru Berg seg fort og er borte ved Alfred, og hun stryker han over kinnet, Fine, fine gutten min, du er jo far opp av dage, du, sier fru Berg, har du fått lest noe i dag, og fru Berg vender seg mot nieida igjen, han er på gymnaset, vet du, som sin far, og fru Berg ler den korte latteren igjen, folder hendene, slipper dem igjen, sier Ja ja, og er så borte ved puta og finner fram konvolutten igjen, holder den opp for Alfred, som sakte rister på hodet, fru Berg bort til skatollet, et blikk mot Alfred som sier beklager, og så drar fru Berg nok en gang hånda gjennom håret, retter på det, før hun snur seg mot nieida.

Kom, kom, sier hun.

De går gjennom gangen og til soverommet til herr og fru Berg, hun stanser opp og smiler liksom hemmelighetsfullt til nieida. Kom, så, sier hun, kom så skal du se. Det er like mørkt som første gang, men når trår de inn, nå er de straks borte ved det store skapet i tre, og fru Berg åpner opp, og strekker ut armen, leter raskt gjennom plaggene på kleshengerne. Hun trekker ut en av dem. En lysebrun kåpe, maken til den fru Berg selv var kledd i på jernbanestasjonen den første gangen, men den er hakket kortere. Se nå, sier fru Berg, kom nå, kom hit.

Fru Berg hjelper henne inn i den.

Se så!

            Og så må vi finne fram noen sko!

            Og slik står de foran speilet, med krøllene og svinger seg rundt, og fru Berg ler og nieida ler, og det kjennes som vår enda det er vinter. Og på kjøkkenet skrangler piken med grytene, og i veslestua spiller Alfred piano, og det er en dans, alt sammen er en dans, tenker hun, hver eneste lille bit av dette er en dans.