Mor di er død

Mor di døde i går.

         Fremmedkaren står på trammen utenfor setra. Jeg kjenner ikke fjeset han, ikke noen av trekkene. Han snakker på norsk. Kanskje er det språket som får det til å lyde tonløst, fri for følelser. Eller så er det øynene som er iskalde. Jeg har fyrt i noen timer. Varmen presser seg forbi meg og ut. Jeg sier ingenting. Jeg skulle bedt han inn, jeg skulle spurt. Hva, hvor, hvordan. Kommer til å tenke på hvor gebrokken norsken min er. Men det passer seg ikke å skamme seg, ikke nå. Mor di, sier han. Mor di. Det er ikke det hun er. Ikke mor.

Mu eadni er hun. Mu eadni med stor og bred favn. Men kom her, rakkerungen, Sammól Hans, kom, kom her! Mu eadni, alltid i kofta med lua pent stelt. Du rakkeren, Sammól! Du tøysekoppen. Du spilloppmakeren min. Mu eadni med rungende latter. Mu eadni borte i en replikk fra en fremmedkar på trammen utenfor setra.

            Vil du – vil du komme inn?

            Jeg drar håndbaken over øynene. Mu eadni, og sitter på kjøkkenet hennes, slurper i meg suppa og forteller det der hun kaller røverhistorier, fra rypejakt, fra elgjakt, fra elvefiske, fra isfiske. Nå må du slutte å skrøne, da, Sammól. Mu eadni ler. Mu eadni flirer. Mu eadni rusker meg i håret og sier at jeg nok skal klare meg. Mu eadni sier at jeg bare må beholde hjertet mitt slik som det er, eller kanskje til og med la det vokse. Bare å mate det, sier mu eadni, mate det med menneskekjærlighet, vet du. Åpne og mate.

            Fremmedkaren kommer inn.

            Jeg har kaffeerstatning i en kjele. Varmer opp.

            Han sitter på den lave krakken og venter uten et ord.

            Jeg gir han et av trekrusene.

            Han tar imot.

            Jeg står og myser ut av den vesle åpninga vi kaller vindu.

            Høsten kommer.

            Jeg kunne si det til fremmedkaren, men jeg tror ikke stemmen min vil bære.

           Jeg vil be han om å gå, spørre om han ikke har bedre å gjøre enn å sitte slik, sitte her og drikke av det lille jeg har, men så er det mu eadni og menneskekjærlighet, og mu eadni som sier at det er nå man minst vil, Sammól, minst har lyst, at man testes. Mu eadni som klapper meg på hodet og sier at jeg er hennes gode, hennes skøyer, hennes latter og hennes hjerte. Mu eadnis hjerte er jeg. Mu eadnis hjerte banker i meg, må gjøre det, videre.

            Jeg ser mot fremmedkaren, jeg kremter, jeg spør hvor han er fra.

            Han ser på meg med det kjølige blikket igjen.

           Ikke et menneske, tenker jeg, og er han kanskje, er han kanskje Selveste Djevelen, kledd seg ut i lysere klær, og jeg ser ned og jeg tror ikke egne tanker, og jeg vil rope han ut herfra og trykke hodet mot veggen og slokke ildstedet og bare kjenne hvordan kulda kommer trekkende, og jeg vil ut og hogge ved, hogge og hogge, som om vinteren lå og truet bak hjørnet. Jeg vil klemme om noe, hva som helst, sauene, bare holde rundt og hviske det igjen og igjen. Mu eadni, mu eadni.

En gang var hun liten

En gang var hun liten og i fosterfars armer.

            Han bar henne over elva fra Østre til Vestre Seida. Og det var vinter og isen var tykk, og hun lå inntullet i noen filler og gråt. Og fosterfar mumlet noen trøstende ord, men altfor lavt, og hulkingen hennes overdøvde alt. Og fortsatte når hun lå der, i egen seng for første gang.

            En gang var hun liten og ropte etter eadni og áhčči, fremdeles der på andre sida.

            En gang var det eneste hun klarte å si: Jeg vil hjem, jeg vil hjem.

            I lange stunder sto hun nede ved elvebredden og kikket over og prøvde å få øye på dem, og hver gang hun så mennesker, ventet hun og trodde de skulle komme over. Hver gang hun så søstrene rundt uthusene, stabburet og fjøset, var hun sikker på at de skulle snu seg og vinke. Og fostermor sto et stykke bak henne, men sa ingenting, ikke før mørket falt på, og hun måtte inn og få i seg noe mat. Kom nå, nieidazan, jenta mi, kom nå.

            En gang var hun et stykke lengsel bort.

            En gang var hun der hun ikke var dagene gjennom.

            Siden fikk hun klyve opp på fosterfars rygg og leke rytter. Hoppla, hoppla!

            Siden fikk hun sitte med fostermor og melke og le når det sprutet feil vei og traff henne i fleisen.

            Siden så hun opp på fostermor om kvelden når hun satt på sengekanten og spurte hvorfor de ikke vil ha henne mer der på andre sida. Og siden ble fostermor blank i blikket og sa at hun skulle sove nå. Og siden, enda senere, fikk hun historia fra drengen mens han satt og røykte på trammen til stabburet. De var sjuke, skjønner du, sier han. Spanskesyken begge to. Og hun mora di var høygravid, og han faren din kom seg ikke til å jobbe, og de hadde knapt mat nok til ungene som det var, og deg klarte de i alle fall ikke ta vare på, du som var yngst, og så var det de her gode folka her, som hadde vært og spurt der så mange ganger, om de ikke hadde et pikebarn å avse, barnløse som de var, men med plass nok, og så mange ganger hadde hun mora di og han faren din sagt at det ikke kom på tale, men nå så gikk det ikke lenger og de måtte bare gi opp, og de visste jo at de gode folka her ville ta vare på deg, og at du kanskje til og med ville få det bedre her som det ikke var syv andre unger å fø på.

            Siden kikket hun ned mellom plankene på trammen, ned i det mørke hulrommet og lurte på hva skjulte seg der, og siden tittet hun opp på han igjen, han drengen og spurte Men hvorfor akkurat meg, og drengen klappet henne på armen og sa at hun var yngst, så da ble det sånn. Og den ungen hun mora di bar på, sa drengen, den blei trukket ut i to deler, skjønner du, ei bister jordmor som syntes de foreldrene dine hadde gjort seg ferdig med å sette barn til verden, sa hun håpa det blei den siste. Og siden rynket hun panna, og siden spurte hun hvorfor de ikke hentet henne da de ble friske igjen. Drengen trakk på svaret. Tja, de skjønte vel at du hadde det godt her.

            Siden gråt hun stillere enn andre barn.

            Siden klemte hun rundt skjørtene til fostermor på kjøkkenet.

            Siden kikket hun ikke mot elva og andre sida.

            Siden fikk hun hårde kanter, men myke buer andre steder.

            Og siden kom soldatene og krigen.

for øyeblikket

Det har gått en stund siden jeg har publisert noe her. Det kommer ikke av manko på tekster, men manko på tid. Mesteparten har gått til researcharbeid og dette prosjektet: www.detbrennerdetbrenner.net Med Thomas og Lene har jeg fått til noe som jeg tror kommer til å interessere og bevege mange, også langt utenfor Finnmarks grenser. 

stockholm

Nieida får ta på seg en av fru Bergs kjoler som nesten passer, og fru Berg grer håret hennes, og fru Berg sier at rødfargen er nydelig, som kobber, sier fru Berg, jeg trodde man måtte til Irland for å finne den fargen, sier fru Berg og fru Berg sier Og så naturlige krøller! og så drar fru Berg fingrene gjennom sine egne og sier at dette krever masse arbeid, men hun da, vesle jenta, hun har fått alt det gratis, er nesten som en liten pariserinne, sier fru Berg, og fru Berg har magasiner, ukeblader, fru Berg henter fram, fru Berg viser bilder, alle disse kvinnene med krøller som fru Berg vil ha krøller som, der er filmstjerner og kongeligheter og helt nye navn som høres fremmede ut. Fru Berg som viser utklipp hun har samlet i en mappe. Det er lettere, vet du, sier fru Berg, når jeg skal ordne krøllene.

            Og så forteller fru Berg, ja, at fru Berg først var Wennerström og vokste opp på en gård sør for Stockholm, nå, ja, det har hun jo allerede sagt, haha, ja, uff, hun har det visst med å gjenta seg, ja, det liker ikke herr Berg så godt, ja, hun skal forsøke å ikke gjenta seg så forferdelig mye, ja, men så var det den gården, men ja, nei, fru Berg er ingen byjente, hun er en gårdsjente som nieida, for nieida er en gårdsjente, slik hun har forstått det? og fru Berg savner ennå lukta av dyr, dette sier hun litt lavere, for herr Berg ville aldri forstå det, sier hun, han synes til og med det lukter vondt på slakterbutikken, han ville holdt seg for nesa i stallen eller fjøset, fru Berg ler, så vi er litt like, du og jeg, sier fru Berg, ler enda en gang, men stanser brått igjen, ser mot nieida, men du skal ikke bekymre deg, det er fint å være i byen, sier fru Berg, ja, du sa jo det selv, det er vakkert her, igjen den korte latteren, kikker seg over skulderen, puster litt fortere, jeg var gift før vet du, jeg kom ikke til Stockholm som Wennerström eller Berg vet du, fru Berg fra hånda gjennom håret, krøllene sine, retter litt på, det var nesten, nå snakker fru enda lavere, som en film!, jeg møtte Filip, hvisker fru Berg, denne gangen glemmer hun å le, bare kommer nærmere, setter seg ved siden av nieida i sofaen, og jeg var egentlig forlovet allerede med han som bodde på nabogården, så egentlig kunne jeg fortsatt vært der rundt dyrene, hvisker fru Berg, men så, vet du, så kom Filip som var bygutt forbi på sykkel med noen kamerater, de syklet på ferie, kan du tro, hvisker fru Berg, og Filip hadde så flotte sko, jeg hadde aldri sett slike sko før, det er det jeg husker, og mørkt hår også, slik som du ser, Carl og Alfred har, så jeg ville egentlig bare sette meg på min sykkel og følge etter – og nå ler fru Berg høyt og lenge, og nieida smiler, ser på de lange, tynne hendene hennes, så myke de virker, liksom klare til å stryke over pianoet, og det ble et fryktelig rabalder, for faren min likte ikke folk fra Stockholm, men jeg var litt trett av hester og møkk, så jeg brøt forlovelsen og maste og kjaste, og faren min sa La gå, men at jeg kom til å komme tilbake innen tre år, og fru Berg fniser, og fru Berg reiser seg, og fru Berg smetter bort til skatollet like ved, roter rundt i papirer før hun finner en brun konvolutt, holder i den, liksom veier den i hendene, ser seg omkring, lytter, før hun kommer bort til nieida, åpner den, spent blikk, drar ut et bilde, to lange, alvorlige, unge mennesker, fru Berg med langt hår, men ingen krøller, enkel kjole, blomster, og en annen som kunne se ut som Alfred, bare tegnet med en litt bredere strek, tenker hun, se her, sier fru Berg, her ble jeg fru Hansson. Det høres skritt fra gangen. Fru Berg skvetter til, legger bildet tilbake i konvolutten, og konvolutten under en av sofaputene.

Døra opp.

Alfred som står der.

Å, er det deg, sier fru Berg.

            Mor, sukker Alfred.

            Jeg ville bare vise fram far, vet du, sier fru Berg.

            Alfred sukker igjen.

            Du kan ikke ha det der bildet liggende, sier han.

            Men det må da vel – det er vel ikke så farlig, hvisker fru Berg.

Så reiser fru Berg seg fort og er borte ved Alfred, og hun stryker han over kinnet, Fine, fine gutten min, du er jo far opp av dage, du, sier fru Berg, har du fått lest noe i dag, og fru Berg vender seg mot nieida igjen, han er på gymnaset, vet du, som sin far, og fru Berg ler den korte latteren igjen, folder hendene, slipper dem igjen, sier Ja ja, og er så borte ved puta og finner fram konvolutten igjen, holder den opp for Alfred, som sakte rister på hodet, fru Berg bort til skatollet, et blikk mot Alfred som sier beklager, og så drar fru Berg nok en gang hånda gjennom håret, retter på det, før hun snur seg mot nieida.

Kom, kom, sier hun.

De går gjennom gangen og til soverommet til herr og fru Berg, hun stanser opp og smiler liksom hemmelighetsfullt til nieida. Kom, så, sier hun, kom så skal du se. Det er like mørkt som første gang, men når trår de inn, nå er de straks borte ved det store skapet i tre, og fru Berg åpner opp, og strekker ut armen, leter raskt gjennom plaggene på kleshengerne. Hun trekker ut en av dem. En lysebrun kåpe, maken til den fru Berg selv var kledd i på jernbanestasjonen den første gangen, men den er hakket kortere. Se nå, sier fru Berg, kom nå, kom hit.

Fru Berg hjelper henne inn i den.

Se så!

            Og så må vi finne fram noen sko!

            Og slik står de foran speilet, med krøllene og svinger seg rundt, og fru Berg ler og nieida ler, og det kjennes som vår enda det er vinter. Og på kjøkkenet skrangler piken med grytene, og i veslestua spiller Alfred piano, og det er en dans, alt sammen er en dans, tenker hun, hver eneste lille bit av dette er en dans.