lørdag 14. november 2015

Paris nå

Når jeg ikke vet hva jeg skal si, skriver jeg.


Og jeg har skrevet om Paris, så mange ganger har jeg skrevet om Paris, og Paris har vært kulisse og Paris har vært karakter og Paris har vært ond og god og Paris har vært kald og kokhet og Paris har kledd av seg maska og Paris har sminket seg pen, og jeg har våknet fra jetlag på rommet mitt i den forrige leiligheten av meldinger som tikket inn en dag i januar, Går det bra? Er alt bra? og jeg har hørt ekkoet av skuddene hvor enn jeg har gått, sett plakatene og klemmene, og jeg har hørt pulsen og hjertene og jeg har fortsatt og byen har fortsatt og alle har vi fortsatt og fortsatt å være og hjelpe byen å være, leve, banke videre. Og så har jeg sittet og sett fotballkamp og sett på klokka, møte venner snart på en bar i tiende arrondissement, og så har jeg hørt det igjen, hørt det fra flere kanter, at noe skjer, at noe fortsetter å skje, kampen og så meldingene, og så sitter jeg oppreist og så reiser jeg meg og så går jeg omkring og så ringer telefonen og så snakker jeg og så sier avlyser vi, sier vi blir hjemme til vi vet mer, det smalt bare noen kilometer fra baren vi skulle til, og vi puster og jeg får meldinger og meldinger og jeg leser og jeg slår av kampen og på tv-en og alt dette Går det bra? Går det bra? Går det bra? når høyere enn smellene, og jeg hører mine egne hulk på telefonen, det går bra, det går bra, det går bra.

Siden alle bildene.
Siden stemmene som går på line, forsøker å holde balansen gjennom beretningene.
Siden folkene som roper på gatene utenfor hos meg.
Siden redsel, siden sorg, siden knuses vi, siden settes vi hverandre sammen igjen.

Og jeg nøler før jeg går ut døra denne lørdagsmorgenen, men trinnene ned trappa trengs. Og utenfor er lufta den samme, og utenfor har grønnsakshandleren satt ut frukten slik han pleier, på hjørnet sitter de faste ved bordene sine på kafeen og noe lever, tenker jeg, noe lever i alt det døende, blødende. Og ungene stanser fortsatt foran utstillingsvinduene og peker og ønsker seg, og jeg ønsker meg og vi ønsker oss, og bare noe, ord eller midler eller forståelse, som her i januar, som like før jeg flyttet hit i juli 2011 i Oslo, slik jeg føler det gjennom overskriftene annetstedsfra, all denne meningsløsheten, og så klemmene som kommer etterpå. Noe må vi holde fast i, bruker hverandre som krykker.

Slik fortsetter det, slik fortsetter denne blødende byen min, slik halter den videre. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar