hvorfor jeg liker sjøen så godt

Jeg vet ikke hvorfor jeg liker sjøen så godt. Det har kanskje noe med bølgene å gjøre. En gang vi var på utflukt med klassen til Skjøtningberg, blei jeg stående helt for meg selv og lytte til hvordan de halte og dro i rullesteinene så det blei til en slags musikk. Jeg bryr meg egentlig ikke noe særlig om musikk, men akkurat den der melodien, den til havet som møtte land, den likte jeg. Det er akkurat som det er noe magisk og veldig naturlig i det på en gang. Jeg prøvde å si det til Henning en gang, men han hang seg opp i det med magisk og siden han er selverklært ateist, blei han veldig opptatt av å si at det ikke fantes noe annet enn det vi så og kjente på. Henning blir forresten fryktelig sjøsyk, så det er den ene tingen jeg gjør aleine. Jeg drar ut med pappa eller onkel Bjarne eller de som lar meg få være med ut på fjorden og fisker. Jeg liker til og med lukta av det. Saltvann, sjø.

            Det er godt i grunn, å ha noe som jeg bare deler med meg sjøl.