vi. tenk.

Hun sitter på kanten av senga og han på gulvet foran henne. 

            Klønete omfavnelse. Vrir på seg, møtes på nytt, mykere, finner fram. Hvisker mot magen hennes. Tenk at vi. Møttes. Vi. Tenk. En hånd gjennom håret hans. Mørketid utenfor. Leter likevel etter sola med blikket. Ekkoet av låta som akkurat sluttet. Sa den var trist, hun. Fin, men trist. Mangler ordene, sier hun, kan ikke snakke om musikk. Trist. Fin. Har dem alle, han. Ordene. For mange. Følger ikke med. Vi to. Galskap.

            C’est fou. Mer en melodi enn noe annet.

            Trist. Fint.

            Vil ikke slippe, vil ikke la det gå.

            Er stritt, håret hans. Igjen fingrene gjennom det. Liker motstanden det gir. Elsker håret ditt. Sier slikt. Kan ikke snakke om annet enn det. Orker ikke møte blikket hans. Det kikker henne i hjel. Mildt, kjærlig, begjærlig. Klarer ikke følge med, gjør seg blind, vender seg vekk, men kjenner det, så gjennomtrengende, ser mer enn hun har sett.

            Sier ikke mye, han. Beskjeden. Kanskje noe om politikk. En demonstrant ble drept av politiet for noen dager siden. Finner ikke på noe svar. Forferdelig, sier hun. Galskap. Kan ikke snakke om det heller. Bare adjektiver igjen. Vi. Vi. Det eneste andre ordet. Og så ser han på henne igjen, setter seg opp, over henne, holder i armene, studerer, så uendelig lenge studerer, han, gransker, huden, henne. Må ikke, kan ikke se tilbake.

            For noen uker siden oppdaget hun at de var blå, øynene hans.