alt og alle vokser

(Hentet fra teaterstykket Pappa er)

MORA

Det er vår og du er allerede borte.

Jeg har barna. Hun minste kan ikke en gang krabbe ennå, jeg må holde henne og våke over guttungen med blikket. Han stavrer rundt og er nysgjerrig på gresset bak huset.

Jeg dyrker noe.

Jordbær, tomater, urter i bakhagen.

Jeg liker det.

Noe å gjøre.

Alt og alle vokser og blir større, vet du.

Ting må vokse. Planter og tida.

Og jeg har ikke rynker ennå, men de presser på, om nettene særlig, presser de på.

Og ungene roper på meg hele tida, sjøl når jeg er der, sjøl når jeg er nær, roper de.

Eller så er det jeg som hører stemmene deres sjøl når jeg tier.

Den vesle har uansett ikke ord ennå.

Smell. Lyd av skritt, harde stemmer, lys skrus av og på. Kommandoer, barnegråt.

Ikke – ikke –

Ja, ta det med ro – ja, kom Kaveh, kom du også – kom med mamma og lillesøster –

Men dere trenger ikke bryte den opp, jeg har nøkkelen her –

Den blir ødelagt –

Ikke, vær så snill, ikke gjør det –

Det er ingenting der, hører du ikke?

Det er ingenting der.
Jeg gjemmer ingenting.

---- men hvor skal vi – ?

Mødre av Kathe Kollwitz

Vi har jo ikke –

Ja, ja, ja slipp meg, jeg skal gå, jeg skal gå – jeg skal –

Men ikke –

Slipp meg –

Ikke – 

Dør slamres igjen.

Huset vårt.

De tar det.

Du er borte, og jeg sleper på ungene.

Og jeg vet ingenting.

Jeg har ennå ikke rynker, men de presser på, de vil frem.

Den vesle griner, og Kaveh forsøker å løpe fra meg, og så tilbake igjen og jeg roper. Jeg pleier ikke rope, jeg må rope, jeg roper Kom hit nå, jeg brøler det. Kom hit nå.

Og etterpå tenker jeg at jeg ikke vet hvor hit er, ikke nå heller.

Ordene er så hjelpeløse og tomme.

Og Kaveh begynner å si det verste.

Kaveh sier Hjem.

Han kan det ordet.

Jeg vil legge hånda for munnen på han og si Sov.

Men Kaveh sier Hjem, Kaveh sier Hjem igjen og igjen.