tida er så dyrebar

Jeg prøver å få vekk tanken på sprengstoff. Jeg prøver å mane frem fjeset til Jenny. Øynene hennes i mørket, de blir ikke svarte som sjøen, men de ligner mer havbunn enn himmel da. Hun kaller alle stedene omkring her med de samiske navnene. Sjøl Kjøllefjord, kaller hun bare motvillig for Kjøllefjord. Gilivuotna, sier hun. Vuotna betyr fjord, sier hun. Jeg prøver å huske hvordan hun sier det igjen. Jenny, med det gjenstridige blikket. Det er akkurat som om hun kjemper imot med vilje. Slåss med alt som er mitt og vårt. Vil være en del av der hun var fra før, samtidig som hun skjønner at mora er tapt.

            Men hun er samtidig blitt mjukere, og hvis jeg tenker på det, så kanskje jeg glemmer minene. Hvis jeg tenker på hvordan Jenny ikke lenger dytter vekk, men heller stryker meg over kinnet og sier at jeg er en kjekk kar, staselig nesten, men at hun ikke vil bli fiskerkjerring sjøl om, bare ha det fint disse øyeblikkene med meg, og hvem vet hva som skjer, hva tyskerne planlegger, og hva de allierte tenker å bombe i neste omgang, hvem vet hvor vi er og hvor hele vi er om to dager eller ei uke, og derfor er det greit å være nær og dele noen gode stunder, derfor kan jeg godt kneppe opp blusen hennes i den kroken bak steinene som vi har funnet oss. Og hvis jeg bare lukker øynene ei stund og erindrer hvor mjuk huden hennes er der under og hvor fjern krigen kjennes akkurat når jeg får legge armen rundt midja hennes eller ta på de bittesmå brystene hennes, og vær så snill, Jenny, vær så snill, Jenny, bare litt til, kan vi ikke – kan vi ikke, vær så snill, og tida er så dyrebar og øyeblikkene også.

            Men så buldrer det.

            Jeg skvetter til.

høstlandskap - tragedie

Vi går opp veien til Finnsåta, derfra kan vi se ned på Kjøllefjord, husene, kaiene, båtene og folkene. Ungene er stillere enn de pleier. Jeg sier heller ikke noe. Vi står der ei stund og ser. Noen soldater i ei gruppe går gjennom været. Og øynene søker merkelig nok alltid til uniformene. Det er fordi de ikke går som oss. Og hjelmene får dem til å se ut som en anna type skapning enn oss. Lange militærfrakker i mørkegrønn og lange, sterke steg.

            Kommer dem til å skyte oss? hvisker ei av tvillingene.

            Jeg trekker pusten.

            Selvfølgelig ikke, sier jeg. Men jeg hører hvor unødvendig sint det lyser. Skarp stemme som ber om at hun slutter å spørre med en gang. For vet vi egentlig noe lenger. Og hvem vet egentlig hva som er å vite.

            Dem har gitt meg bonbon og blyant, sier hun andre tvillingen.

            Ja, en offiser til og med sier, sier den første. Vi fikk papir også så vi kunne tegne.

            Men de høres ikke glade ut. En av småbrødrene begynner å grine, og tvillingene vender seg straks mot han, begynner å dikke og tulle med han, løfte han opp og nynne på en artig, liten melodi fra skolen, så gråten glir snart ut i et flir. Jeg sier at vi skal fortsette, gå videre over Finnsåta til utsikta mot været blir fjern, og vi bare kan se enden av fjorden, blåe nyanser som ligger mot hverandre, mørkest er fjellene der ute. Og så vender jeg meg om og vi kan se nedover Oksevågdalen, som jeg synes er finest nå om høsten. Trærne blir blodrøde og plantene oransje og resten gult, og til sammen så ser det ut som noen av de maleriene de hadde på veggen hjemme hos Håkon. Kunst, men samtidig ekte natur. Guds verk, ville mor sagt.

            Men når vi står der og ser nedover og alt er vakkert og fargespekka, så blir jeg ikke rolig inni meg. Alt kjennes forbanna meg som et varsel. Og fargene her nedover ligner et flammehav, og jeg svelger og svelger, og ser at de yngste leiter rundt etter blåbær, stapper dem i munnen og flirer, men de ser uansett ikke det samme som meg.

            Går det an å se et høstlandskap som tragedie. Er jeg dårlig. Er jeg sjuk.

            Vi går tilbake, sier jeg.

            Men skal vi ikke gå litt nedover i dalen, sier ei av tvillingene.

            Jeg tar et prøvende skritt fremover, men jeg vil ikke ut i det, ikke ut i den der naturen som ligner på ild og krig, og kan ikke en eneste forbanna ting se alminnelig ut for meg lenger, tenker jeg, putter hendene som er litt skjelvne av seg i lommene så ikke ungene skal se. De legger oftest merke til sånne småting. Jeg har lært meg ikke å gi dem småting å legge merke til.

            Nei, vi går hjem, sier jeg.

            Men jeg vil leke! roper en av yngstebrødrene, han løfter armene trassig og bestemt.

            Nei, når Ferdinand sier det, så hører du etter, sier tvillingen og så vender vi om, og tvillingene drasser etter seg den motvillige krabaten. Jeg orker ikke se på han, bare går i raske steg tilbake mot været, der alt i alle fall ligner seg sjøl på et vis, og steinura tar mer plass enn vegetasjonen, og ingen trær lyser i rød lue. Det er grått og styggvakkert og mektige fjell, og tryggere, tenker jeg. Alltid tryggere på den rette sia av fjellene.

            Men jeg merker det når vi går nedover nyveien, er mellom steinrøysa og husene der nede, kan se enden av fjorden, og alt er som det har vært, da er det jeg merker det, hvor godt tak uroa har tatt i meg.