forbanna sjø, forbanna krig

Ferdinand, god dagen! Lys og blid stemme bak meg.

            Jeg snur meg og ser den der lange, smale skikkelsen som jeg nesten hadde glemt at fantes. Hun arbeider stadig i Dyfjord, så vidt jeg vet, men nå står Sofie på kaia i Kjøllefjord i skjørt og forkle, med votter sjøl om det ikke er spesielt kaldt og ser smilende på meg. Hun har pakka seg inn i skjerf også. En skulle tru vi var midtvinters, tenker jeg. Og man kan ikke se noe av halsen hennes heller, alt er gjemt bak klærne.

            Hva gjør du her? spør jeg.

            Smilet hennes stivner et øyeblikk. Jeg må ha hørtes kvass ut, tenker jeg. Det var ikke meninga, men det er ingen god måte å rette oppi det på.

            Nei, jeg er på besøk hos mor, sier hun, og så trår hun noen skritt nærmere meg og Gråfjell, gjemmer munnen i skjerfet, og halsen ser kortere ut enn noen gang.

            Jaha.

            Jeg flytter om på kassene sjøl om de står greit til fra før av. Vil ikke bli stående opp og ned, har ikke så mye å si nå. Hva skal man vel si.

            Sist gang jeg så Sofie, gikk vi tur i Oksevågdalen, og jeg hadde visst massevis av ting på hjertet, ja, hjertet fullt av ting, men bare sånne ting som kom og gikk, var der da, var det først, da vi etterhvert satte oss ned, jeg la ut jakka mi, så hun kunne sitte på den, ikke grise seg til, og jeg snakka og sa hvor godt jeg likte henne og øynene og beina og fjeset og sånt som jeg var sikker på at hun ville høre, og så dro jeg av henne jumperen som hun hadde på seg da, og så sneik jeg hendene igjen inn under undertrøya hennes og kjente på den varme huden og det som var der, og så slutta jeg å snakke, men jeg trur hun hadde fått med seg de fine tinga, for hun sa ikke nei, vendte seg ikke bort, bare lå der og smilte sånn forsiktig mot meg, mens jeg lot hendene gli opp under skjørtet hennes og kjente og hun sa ikke nei da heller og da våkna all ugudeligheta i meg, og kanskje i henne også, for hun mista ikke det smilet, det var fortsatt der, og i øynene også, mener jeg å huske, for jeg trur hun var med meg på det, sjøl om hun ikke sa så mye, kjente jeg pusten hennes, at den liksom bevegde seg sånn som min gjorde, og etterpå satte hun seg opp og dro på seg underbukse og skjørt og børsta vekk kvister og blader og var rød i kinnene, mens la panna mi mot handa og leita etter den jeg som jeg var før jeg forsvant inn i synden, og så vendte jeg tilbake til meg sjøl etter ei stund, og da jeg kikka på henne, virka hun mer fremmed for meg enn før, eller kanskje ikke så vakker, trur jeg, kanskje mer alminnelig, nesten svakelig i fremtoninga, og jeg sa jeg skulle gå og se om det blåbærene var modne omkring, og gikk jeg stykke vekk og da hun ropte og spurte om jeg fant noen, kom jeg på at det var det jeg egentlig leita etter og ga det opp i samme øyeblikk, og så sa jeg at jeg var forventa hjemme til middag og så fulgte jeg henne bare et stykke på vei mot Kifjord og sa at mor venta så hun fikk klare resten av veien sjøl og vinka fort farvel. Og siden har hun på et vis forsvunnet, ikke egentlig, fordi jeg har jo visst at hun var der i Dyfjord, og hun fikk sendt meg et lite brev også med noen ord, og jeg var opptatt med anna og fant ikke tid til å svare, og så glemte jeg å svare når jeg hadde litt tid, for hun sto ikke frem noe sted i hodet mitt. Men nå står hun her akkurat mens jeg skal gjøre klar Gråfjell, og gå ut og fiske med juksa.

            Jeg har savna deg, sier hun.

            Jeg løfter ei av eskene som står for seg sjøl oppå ei av de andre, sjøl om det blir vel høyt og ustøtt av det. Et merkelig tårn. Jeg skynder meg å ta eska ned igjen.

            Fikk du brevet mitt? spør hun.

            Og akkurat som henne sjøl, er stemmen hennes pakka inn i ull og alskens andre lag med tøy. Nesten uhørlig er det fra min plass, noen meter unna. Jeg ombestemmer meg igjen og løfter ei større kasse og setter den tilbake over i Gråfjell.

            Brevet, jo, ja, jeg trur det, sier jeg mens jeg står med ryggen til og liksom roter gjennom kassa som egentlig er tom oppi båten. Etter ei stund blir jeg nødt til å si meg ferdig og klatre over bord og på kaia igjen. Hun har gjemt enda mer av fjeset bak skjerfet. Jeg nikker mot henne, klør meg i nakken.

            Jo, jeg trur jeg fikk et brev, ja, sier jeg til sist.

            Jeg har ikke fått svaret ditt ennå, sier hun, og den er så lys og håpefull den stemmen. Og jeg likte den bedre for et øyeblikk sia, da den var innpakka, som henne sjøl, nå er haka oppe, ute av skjerfet og hele ansiktet hennes skinner mot meg, og jeg synes jeg ser en masse drømmer og forhåpninger og forventninger der et sted mellom nesa og munnen og øynene. Hva det er nøyaktig som gjør at hun ser så forbaska glad ut, aner jeg ikke, men det er der i fjeset hennes et sted, en eller anna glød av noe slag. Ikke sånn som den folk får i forsamlinga, og som jeg også har sett henne og søstrene stå med, for den gløden liksom en stor tristhet og lengsel på samme tid. Det er ingen glede med flere lag nå, den virker så pur og rein og ung. Jeg kommer til å tenke på tvillingene som hadde fått noen kamferdrops av en tysker i forrige uke. De så slik ut da. Som om de hadde vunnet et slags lotteri.

            Å, sier jeg.

            Sofie smiler større.

            Jeg skal prøve å få en post her i stedet, sier hun.

            Ja, vel, sier jeg, og så vet jeg at jeg er nødt, jeg kan ikke la det smilet fortsette å vokse, jeg kan ikke la denne ubehagelig motstandslause gleden ta over, og jeg venter, jeg gir det noen sekunder, og så spør jeg: Hvorfor det?

            Ingenting hender.

            Hun smiler like stort.

            Jo, da får vi sett hverandre oftere, vel, sier hun, hvis ikke her, så kanskje i Kifjord, det er jo ikke så langt over fjellet, og det er visst en familie der som trenger noen.

            Jeg svelger, ser ned i kaia.

            Har du det ikke fint i Dyfjord?

            Sofie ser spørrende på meg nå.

            Jo, sier hun langsomt. Jo, det er fint der.

            Det er ikke noen vits i å komme hit for meg, sier jeg.

            Hvorfor det? sier hun. Skal du vekk?

            Jeg rister på hodet.

            Sofie åpner munnen, men sier ingenting. Etter ei stund lukker hun den igjen, og så gjemmer hun halve fjeset bak skjerfet på nytt. Det blåser opp. Jeg leiter frem lua mi fra lomma, drar den over ørene, ser nøye på kassene, sjøl om det ikke er stort mer jeg kan finne på med dem nå. Og et øyeblikk tenker jeg at det var godt før, ei lita stund tenker jeg på den tida vi sprang rundt under kaia, klatra fra bjelke til bjelke, og ga sisten videre til hverandre, og det var en mørk underverden hvor vannet plaska under oss, men aldri var truende, ingenting var truende. Stillhet var ikke skremmende den gangen. Bare bråk, bråe lyder kunne få en til å skvette til, men ikke mangelen på dem.

            Og så løfter hun blikket, ser mot meg, og jeg venter. Sofie sier ingenting. Hun snur og forsvinner. Løfter ikke handa for å si farvel, bare går kvikt bortover kaia og opp stien til veien. Jeg ser ryggen hennes forsvinne, men ubehaget forblir, har satt seg i meg nå, og jeg gjør saker raskere enn jeg pleier. Lemper utstyret om bord. Vil ut, vil vekk, vil ikke vente på Øystein, vil sette ut straks, slippe unna.

            Blir likevel stående på dekk og speide etter han.

            Helvete! så lang tid han bruker, jeg ser etter han, liker ikke å ha Gråfjell her, ikke på denne måten, stå slik, vilkårlig og ikke gjøre noe nytte for meg, og så er det ubehaget, det vesle, har lagt seg i magen, som en sykedag, må bli kvitt det også, trenger sjølufta, men ikke den tette her inne, som har stemmer og mennesker i seg, heller den der ute.

            Jeg går i styrrommet, starter motoren.

            Går ikke, mumler jeg. Kan ikke vente i det lange og det breie på han heller.

            Letter ankeret.

            Sjøtur.

            Jeg går ikke ut av fjorden, skulle ikke det, men har god lyst til å forsvinne ut av synet, vil ikke at noen hjemme i det huset som en gang tilhørte Arnt skal stå og kikke ut av vinduet på kammerset som vender denne veien og følge med Gråfjell og følge med på meg, vil ikke ha øyne på meg. Og jeg drar juksa raskere enn jeg pleier. Forte grep, ingenting biter. Og jeg angrer på at jeg ikke sa noe mer, sa at det var dumt, hva, hadde jeg lovt henne noe kanskje, hadde jeg sagt noe, og hva trudde hun, at sjøl om hun lot meg få vilja mi så skulle jeg fri og hun stå hvit brud neste måned, trudde hun det da hun lå der og stirra ut i lufta med det rare smilet sitt på jakka mi, trudde hun at det var sånn det skulle ende, at jeg elska henne, sa jeg det, nei, det gjorde jeg vel ikke, jeg sa jeg likte halsen hennes, knapt nok henne, det var hun som hadde innbilt seg ting, jeg har vel ikke gått rundt og lovt bort livet mitt til noen jente, og hvert fall ikke henne, hvert fall ikke enkedattera som ikke vet bedre enn å vise frem bare legger gjennom vinduet til lillebroren min, trudde hun at jeg, trudde hun at jeg ville, at jeg ønska, at hun i det hele tatt hadde noe med seg som fikk meg til å tenke slik, og vet hun ikke at denne tida er –

            Jeg drar opp snøret fra djupvannet, men bare en av krokene har noe på seg. Er en småtorsk som jeg kaster uti igjen. Helvete, helvete.

            Det er ei merkelig tid, var det far som sa.

            Jeg knytter neven, slår den i sida. De der forbanna soldatene som trasker rundt og ødelegger hele rytmen, og likevel er de ikke onde, de ga Håkon og meg tobakk og en liten dram i forrige uke, og han som heter Klaus er der fortsatt, skiller seg ut i rekkene, og jeg stirrer alltid etter han, og hvis jeg ser han, er jeg nøye med å følge med hvem han snakker med og om noen av dem er norske, og når han går aleine og jeg støter på han, hilser han på norsk, God dag, som om vi var gamle kjente. Og kunne ikke han støte på Sofie og hilse på henne, når han nå er så opptatt av jentene våre her, kunne ikke han trøste henne, hvis det er trøst hun trenger, sette seg og lytte til hva enn det er hun sier på det språket som han bare kan enkelte gloser i og forstå.

            Jeg blir stående slik, tenker på anna, glemmer å dra i juksasnøret.

            Når jeg kommer i gang igjen, tar det ikke lange stunda før jeg får hard motstand. Og jeg drar og drar opp, jobber med skuldre og armmuskler for å få tak, må være noen kilo, dette, tenker jeg, skulle nesten hatt Øystein her nå, mer enn en sværing som har satt seg på krokene nå. Og jeg drar og jeg drar, og smerta, tyngden er velkommen, mer enn den pleier å være, drar hodet mitt vekk fra kaoset på land og tilbake her hvor det skal være, drar og kjenner hvordan snøret presser seg inn i håndflata, forsøker å gnisse seg inn i huden, lage varige merker, og det er vondt og det er godt, og jeg bruker alt jeg har av kraft, drar og drar, og motstanden er så sterk, og jeg slipper ut et rop, bruker ikke det, bruker ikke lage lyd når jeg fisker, hører ikke hjemme, men likevel kommer det der høye klynket, og jeg kikker rundt meg for å se om noen av de andre båtene er nære nok til å høre meg, pinlig utrop, men bare til måsene som kretser over meg, og ikke noen andre, og jeg mister noen meter med snøret i forvirringa, og må ta tak igjen, forbanna hode, tenker jeg, som forvirrer.

            Et øyeblikk er det som om jeg mister meg sjøl, stiger og blir en av måsene, ser ned på den stakkarslige skikkelsen som ikke ser ut som han har dratt opp juksa før, som banner, som slår omkring, som virker urolig og uvant der ombord, og altfor aleine. En lang kar, mager, i slutten av tenårene, som ikke får til, som bruker kreftene feil, lener seg for hardt fremover, lar uroen vinne over sikkerheta, vissheta. Sett ovenfra blir han jeg er til en liten, patetisk skikkelse. Om ikke ut av kontroll, så uten kontroll.

            Og der nede, lent over med tak i snøret, trekker jeg pusten. Vannet er mørkt, nesten svart, og slår trassig mot baugen. Jeg stirrer det rakt i øynene ei stund, lar juksa være juksa og leiter frem fatninga mi igjen.

            Forbanna båt, forbanna sjø, forbanna krig.

            Jeg puster igjen.

            Tar på ny et kraftig tak i snøret og drar på ny, slipper ikke når det blir tyngre, men fortsetter med mer styrke.

            Jeg tenker det nok ikke før ei stund seinere, men det kommer alltid tilbake til dette samme. Fortsettelse. Sjøl fødselen min var det. En fortsettelse. Mor og fars plan, neste steg, ikke en ny begynnelse, bare en kontinuerlig plan, en skjebne som fikk startpunktet lenge før den offisielle begynnelsen kom. Når ikke han første viste seg levedyktig, så var det bare å gi seg i kast igjen. Fortsette. Få meg. Det er ikke endinger i dette livet. Ikke riktige vendepunkt heller. Sjøl når soldater og bombefly omkranser en, fortsetter man. Og sjøl når man kjenner voktende blikk fra land som nok tenker verre om en enn en skulle ønske, fortsetter man. Man bryter ikke opp, man reiser ikke av sted, verver seg for en fremmed makt og trur at livet kan ombyttes og omgjøres som man vil. Man fortsetter.

            Håkon, tenker jeg når jeg har fått dratt opp den tredje og største av torskene som har bitt på. Man blir, man fortsetter.