forbanna sjø, forbanna krig

Ferdinand, god dagen! Lys og blid stemme bak meg.

            Jeg snur meg og ser den der lange, smale skikkelsen som jeg nesten hadde glemt at fantes. Hun arbeider stadig i Dyfjord, så vidt jeg vet, men nå står Sofie på kaia i Kjøllefjord i skjørt og forkle, med votter sjøl om det ikke er spesielt kaldt og ser smilende på meg. Hun har pakka seg inn i skjerf også. En skulle tru vi var midtvinters, tenker jeg. Og man kan ikke se noe av halsen hennes heller, alt er gjemt bak klærne.

            Hva gjør du her? spør jeg.

            Smilet hennes stivner et øyeblikk. Jeg må ha hørtes kvass ut, tenker jeg. Det var ikke meninga, men det er ingen god måte å rette oppi det på.

            Nei, jeg er på besøk hos mor, sier hun, og så trår hun noen skritt nærmere meg og Gråfjell, gjemmer munnen i skjerfet, og halsen ser kortere ut enn noen gang.

            Jaha.

            Jeg flytter om på kassene sjøl om de står greit til fra før av. Vil ikke bli stående opp og ned, har ikke så mye å si nå. Hva skal man vel si.

            Sist gang jeg så Sofie, gikk vi tur i Oksevågdalen, og jeg hadde visst massevis av ting på hjertet, ja, hjertet fullt av ting, men bare sånne ting som kom og gikk, var der da, var det først, da vi etterhvert satte oss ned, jeg la ut jakka mi, så hun kunne sitte på den, ikke grise seg til, og jeg snakka og sa hvor godt jeg likte henne og øynene og beina og fjeset og sånt som jeg var sikker på at hun ville høre, og så dro jeg av henne jumperen som hun hadde på seg da, og så sneik jeg hendene igjen inn under undertrøya hennes og kjente på den varme huden og det som var der, og så slutta jeg å snakke, men jeg trur hun hadde fått med seg de fine tinga, for hun sa ikke nei, vendte seg ikke bort, bare lå der og smilte sånn forsiktig mot meg, mens jeg lot hendene gli opp under skjørtet hennes og kjente og hun sa ikke nei da heller og da våkna all ugudeligheta i meg, og kanskje i henne også, for hun mista ikke det smilet, det var fortsatt der, og i øynene også, mener jeg å huske, for jeg trur hun var med meg på det, sjøl om hun ikke sa så mye, kjente jeg pusten hennes, at den liksom bevegde seg sånn som min gjorde, og etterpå satte hun seg opp og dro på seg underbukse og skjørt og børsta vekk kvister og blader og var rød i kinnene, mens la panna mi mot handa og leita etter den jeg som jeg var før jeg forsvant inn i synden, og så vendte jeg tilbake til meg sjøl etter ei stund, og da jeg kikka på henne, virka hun mer fremmed for meg enn før, eller kanskje ikke så vakker, trur jeg, kanskje mer alminnelig, nesten svakelig i fremtoninga, og jeg sa jeg skulle gå og se om det blåbærene var modne omkring, og gikk jeg stykke vekk og da hun ropte og spurte om jeg fant noen, kom jeg på at det var det jeg egentlig leita etter og ga det opp i samme øyeblikk, og så sa jeg at jeg var forventa hjemme til middag og så fulgte jeg henne bare et stykke på vei mot Kifjord og sa at mor venta så hun fikk klare resten av veien sjøl og vinka fort farvel. Og siden har hun på et vis forsvunnet, ikke egentlig, fordi jeg har jo visst at hun var der i Dyfjord, og hun fikk sendt meg et lite brev også med noen ord, og jeg var opptatt med anna og fant ikke tid til å svare, og så glemte jeg å svare når jeg hadde litt tid, for hun sto ikke frem noe sted i hodet mitt. Men nå står hun her akkurat mens jeg skal gjøre klar Gråfjell, og gå ut og fiske med juksa.

            Jeg har savna deg, sier hun.

            Jeg løfter ei av eskene som står for seg sjøl oppå ei av de andre, sjøl om det blir vel høyt og ustøtt av det. Et merkelig tårn. Jeg skynder meg å ta eska ned igjen.

            Fikk du brevet mitt? spør hun.

            Og akkurat som henne sjøl, er stemmen hennes pakka inn i ull og alskens andre lag med tøy. Nesten uhørlig er det fra min plass, noen meter unna. Jeg ombestemmer meg igjen og løfter ei større kasse og setter den tilbake over i Gråfjell.

            Brevet, jo, ja, jeg trur det, sier jeg mens jeg står med ryggen til og liksom roter gjennom kassa som egentlig er tom oppi båten. Etter ei stund blir jeg nødt til å si meg ferdig og klatre over bord og på kaia igjen. Hun har gjemt enda mer av fjeset bak skjerfet. Jeg nikker mot henne, klør meg i nakken.

            Jo, jeg trur jeg fikk et brev, ja, sier jeg til sist.

            Jeg har ikke fått svaret ditt ennå, sier hun, og den er så lys og håpefull den stemmen. Og jeg likte den bedre for et øyeblikk sia, da den var innpakka, som henne sjøl, nå er haka oppe, ute av skjerfet og hele ansiktet hennes skinner mot meg, og jeg synes jeg ser en masse drømmer og forhåpninger og forventninger der et sted mellom nesa og munnen og øynene. Hva det er nøyaktig som gjør at hun ser så forbaska glad ut, aner jeg ikke, men det er der i fjeset hennes et sted, en eller anna glød av noe slag. Ikke sånn som den folk får i forsamlinga, og som jeg også har sett henne og søstrene stå med, for den gløden liksom en stor tristhet og lengsel på samme tid. Det er ingen glede med flere lag nå, den virker så pur og rein og ung. Jeg kommer til å tenke på tvillingene som hadde fått noen kamferdrops av en tysker i forrige uke. De så slik ut da. Som om de hadde vunnet et slags lotteri.

            Å, sier jeg.

            Sofie smiler større.

            Jeg skal prøve å få en post her i stedet, sier hun.

            Ja, vel, sier jeg, og så vet jeg at jeg er nødt, jeg kan ikke la det smilet fortsette å vokse, jeg kan ikke la denne ubehagelig motstandslause gleden ta over, og jeg venter, jeg gir det noen sekunder, og så spør jeg: Hvorfor det?

            Ingenting hender.

            Hun smiler like stort.

            Jo, da får vi sett hverandre oftere, vel, sier hun, hvis ikke her, så kanskje i Kifjord, det er jo ikke så langt over fjellet, og det er visst en familie der som trenger noen.

            Jeg svelger, ser ned i kaia.

            Har du det ikke fint i Dyfjord?

            Sofie ser spørrende på meg nå.

            Jo, sier hun langsomt. Jo, det er fint der.

            Det er ikke noen vits i å komme hit for meg, sier jeg.

            Hvorfor det? sier hun. Skal du vekk?

            Jeg rister på hodet.

            Sofie åpner munnen, men sier ingenting. Etter ei stund lukker hun den igjen, og så gjemmer hun halve fjeset bak skjerfet på nytt. Det blåser opp. Jeg leiter frem lua mi fra lomma, drar den over ørene, ser nøye på kassene, sjøl om det ikke er stort mer jeg kan finne på med dem nå. Og et øyeblikk tenker jeg at det var godt før, ei lita stund tenker jeg på den tida vi sprang rundt under kaia, klatra fra bjelke til bjelke, og ga sisten videre til hverandre, og det var en mørk underverden hvor vannet plaska under oss, men aldri var truende, ingenting var truende. Stillhet var ikke skremmende den gangen. Bare bråk, bråe lyder kunne få en til å skvette til, men ikke mangelen på dem.

            Og så løfter hun blikket, ser mot meg, og jeg venter. Sofie sier ingenting. Hun snur og forsvinner. Løfter ikke handa for å si farvel, bare går kvikt bortover kaia og opp stien til veien. Jeg ser ryggen hennes forsvinne, men ubehaget forblir, har satt seg i meg nå, og jeg gjør saker raskere enn jeg pleier. Lemper utstyret om bord. Vil ut, vil vekk, vil ikke vente på Øystein, vil sette ut straks, slippe unna.

            Blir likevel stående på dekk og speide etter han.

            Helvete! så lang tid han bruker, jeg ser etter han, liker ikke å ha Gråfjell her, ikke på denne måten, stå slik, vilkårlig og ikke gjøre noe nytte for meg, og så er det ubehaget, det vesle, har lagt seg i magen, som en sykedag, må bli kvitt det også, trenger sjølufta, men ikke den tette her inne, som har stemmer og mennesker i seg, heller den der ute.

            Jeg går i styrrommet, starter motoren.

            Går ikke, mumler jeg. Kan ikke vente i det lange og det breie på han heller.

            Letter ankeret.

            Sjøtur.

            Jeg går ikke ut av fjorden, skulle ikke det, men har god lyst til å forsvinne ut av synet, vil ikke at noen hjemme i det huset som en gang tilhørte Arnt skal stå og kikke ut av vinduet på kammerset som vender denne veien og følge med Gråfjell og følge med på meg, vil ikke ha øyne på meg. Og jeg drar juksa raskere enn jeg pleier. Forte grep, ingenting biter. Og jeg angrer på at jeg ikke sa noe mer, sa at det var dumt, hva, hadde jeg lovt henne noe kanskje, hadde jeg sagt noe, og hva trudde hun, at sjøl om hun lot meg få vilja mi så skulle jeg fri og hun stå hvit brud neste måned, trudde hun det da hun lå der og stirra ut i lufta med det rare smilet sitt på jakka mi, trudde hun at det var sånn det skulle ende, at jeg elska henne, sa jeg det, nei, det gjorde jeg vel ikke, jeg sa jeg likte halsen hennes, knapt nok henne, det var hun som hadde innbilt seg ting, jeg har vel ikke gått rundt og lovt bort livet mitt til noen jente, og hvert fall ikke henne, hvert fall ikke enkedattera som ikke vet bedre enn å vise frem bare legger gjennom vinduet til lillebroren min, trudde hun at jeg, trudde hun at jeg ville, at jeg ønska, at hun i det hele tatt hadde noe med seg som fikk meg til å tenke slik, og vet hun ikke at denne tida er –

            Jeg drar opp snøret fra djupvannet, men bare en av krokene har noe på seg. Er en småtorsk som jeg kaster uti igjen. Helvete, helvete.

            Det er ei merkelig tid, var det far som sa.

            Jeg knytter neven, slår den i sida. De der forbanna soldatene som trasker rundt og ødelegger hele rytmen, og likevel er de ikke onde, de ga Håkon og meg tobakk og en liten dram i forrige uke, og han som heter Klaus er der fortsatt, skiller seg ut i rekkene, og jeg stirrer alltid etter han, og hvis jeg ser han, er jeg nøye med å følge med hvem han snakker med og om noen av dem er norske, og når han går aleine og jeg støter på han, hilser han på norsk, God dag, som om vi var gamle kjente. Og kunne ikke han støte på Sofie og hilse på henne, når han nå er så opptatt av jentene våre her, kunne ikke han trøste henne, hvis det er trøst hun trenger, sette seg og lytte til hva enn det er hun sier på det språket som han bare kan enkelte gloser i og forstå.

            Jeg blir stående slik, tenker på anna, glemmer å dra i juksasnøret.

            Når jeg kommer i gang igjen, tar det ikke lange stunda før jeg får hard motstand. Og jeg drar og drar opp, jobber med skuldre og armmuskler for å få tak, må være noen kilo, dette, tenker jeg, skulle nesten hatt Øystein her nå, mer enn en sværing som har satt seg på krokene nå. Og jeg drar og jeg drar, og smerta, tyngden er velkommen, mer enn den pleier å være, drar hodet mitt vekk fra kaoset på land og tilbake her hvor det skal være, drar og kjenner hvordan snøret presser seg inn i håndflata, forsøker å gnisse seg inn i huden, lage varige merker, og det er vondt og det er godt, og jeg bruker alt jeg har av kraft, drar og drar, og motstanden er så sterk, og jeg slipper ut et rop, bruker ikke det, bruker ikke lage lyd når jeg fisker, hører ikke hjemme, men likevel kommer det der høye klynket, og jeg kikker rundt meg for å se om noen av de andre båtene er nære nok til å høre meg, pinlig utrop, men bare til måsene som kretser over meg, og ikke noen andre, og jeg mister noen meter med snøret i forvirringa, og må ta tak igjen, forbanna hode, tenker jeg, som forvirrer.

            Et øyeblikk er det som om jeg mister meg sjøl, stiger og blir en av måsene, ser ned på den stakkarslige skikkelsen som ikke ser ut som han har dratt opp juksa før, som banner, som slår omkring, som virker urolig og uvant der ombord, og altfor aleine. En lang kar, mager, i slutten av tenårene, som ikke får til, som bruker kreftene feil, lener seg for hardt fremover, lar uroen vinne over sikkerheta, vissheta. Sett ovenfra blir han jeg er til en liten, patetisk skikkelse. Om ikke ut av kontroll, så uten kontroll.

            Og der nede, lent over med tak i snøret, trekker jeg pusten. Vannet er mørkt, nesten svart, og slår trassig mot baugen. Jeg stirrer det rakt i øynene ei stund, lar juksa være juksa og leiter frem fatninga mi igjen.

            Forbanna båt, forbanna sjø, forbanna krig.

            Jeg puster igjen.

            Tar på ny et kraftig tak i snøret og drar på ny, slipper ikke når det blir tyngre, men fortsetter med mer styrke.

            Jeg tenker det nok ikke før ei stund seinere, men det kommer alltid tilbake til dette samme. Fortsettelse. Sjøl fødselen min var det. En fortsettelse. Mor og fars plan, neste steg, ikke en ny begynnelse, bare en kontinuerlig plan, en skjebne som fikk startpunktet lenge før den offisielle begynnelsen kom. Når ikke han første viste seg levedyktig, så var det bare å gi seg i kast igjen. Fortsette. Få meg. Det er ikke endinger i dette livet. Ikke riktige vendepunkt heller. Sjøl når soldater og bombefly omkranser en, fortsetter man. Og sjøl når man kjenner voktende blikk fra land som nok tenker verre om en enn en skulle ønske, fortsetter man. Man bryter ikke opp, man reiser ikke av sted, verver seg for en fremmed makt og trur at livet kan ombyttes og omgjøres som man vil. Man fortsetter.

            Håkon, tenker jeg når jeg har fått dratt opp den tredje og største av torskene som har bitt på. Man blir, man fortsetter.

du løy

Mor skal føde, roper ei av tvillingene.

Kjøllefjord, 1940

            Jeg står på dekket på Gråfjell og vasker vekk blod og rester av fiskeinnvoller. Måsene maser rundt meg, lager lydene sine, vil ikke la seg skremme når jeg vifter dem vekk. Men stemmen til tvillingen når meg likevel. Hun er syv og vet ikke hva man skal og ikke skal rope utover ei kai med fremmedfolk på. Jeg slenger fra meg filla og bykser av Gråfjell. Tvillingen kommer meg springende i møte.

            Nei, det er tid igjen, sier jeg. Det var det legen sa.

            Tvillingen har lyse fletter og alvorlige øyne.

            Nei, nei! Det har begynt, sier hun.

            Nå?

            Tvillingen nikker og gjør store øyne.

            Og jordmora er langt, langt unna!

            Men det skulle ikke skje ennå, sukker jeg.

            Ja, men nå vil ungen ut, sier tvillingen, det sa hun!

            Jeg vet ikke riktig hva jeg skal gjøre først. Far, tenker jeg. Far vet, men far er ikke her, far er reist til sørover for å hente noen motordeler til Gråfjell. Og de andre mannfolkene gjør annet i mens, så det er jeg, det er Ferdinand som passer båten, og slik er det, og mor skal ikke ha unge ennå, det sa legen nokså bestemt, så vi venter ikke jordmora.

            Først kikker jeg mot Gråfjell. Hun ligger slik hun skal, fortsatt litt skitten, men godt tjora fast. Og tvillingen sier navnet mitt igjen. Ferdinand, Ferdinand. Og når unger sier det på det måten, høres det ut som et ord, et hjelp eller redd meg, og jeg leiter med tunga rundt i munnen etter et svar eller en vei eller et navn å gi tilbake. Jeg kikker opp mot huset.

            Kom, sier jeg.

            Og vi småløper, tvillingen rett foran meg, først bare så vidt, og så øker vi begge to, side om side oppover, jeg i støvlene som ikke er lagd for dette og hun i småskoene hun stadig leker i. Jevnbyrdige nå. Og samtidig tenker jeg at det er galt.

            Dette er ikke mitt område, dette er ikke min plikt, dette er ikke mitt ansvar, og jeg går inn i huset og kjenner det samme, og det er ikke panikk, for jeg hyler og skriker og veiver ikke med armene, men det dunker slik rart i hodet på meg. Jeg skal ikke inn til mor når hun ligger i barsel. Dette er ikke min scene og mitt hjem, jeg skal holde meg ute, dette er for kvinnfolkene og de voksne. Jeg har andre ting. Jeg skal ikke stå her.

            Jeg skal ikke se på mor, som er kvit i fjeset og ligger der med halvåpne øyne og stønner, og se den vesle flekken med blod på skjørtet og alt som er i orden. Håret hennes som er bustete og som hun drar seg i med den ene handa.

            Olaf, Olaf, mumler mor.

            Hun ser ikke at jeg er meg, bare vrir seg, og grynter nye ord og så Au, au og så stille. Helt stille. Mor rører seg ikke og jeg vender meg mot tvillingen og jeg ser på henne.

            Sover hun? spør tvillingen engstelig.

            Jeg vet ikke, sier jeg, og så bøyer jeg meg fort frem og liksom kjenner etter om hun puster, ser på brystkassa, den beveger seg så vidt, og så vrir hun seg brått og øynene er halvåpne igjen.

            Hent hjelp, Olaf, mumler hun. Det er ikke – det kjennes ikke rett –

            Han er ikke her, sier jeg, og beina mine vil ut av rommet, de driver og kjemper mot hodet og vilja som vet at jeg må bli, de vil sprinte av gårde, ut, opp på fjellet og til steinen, bak den nå, ikke oppå, sitte sammenkrøpet og gjemt og vente, vente.

            Olaf, hent noen, mumler mor.

            Hun ser meg ikke. Jeg har sett hvordan hun sjøl gjør det på oss ungene, legger handa over panna og sjekker, og jeg gjør det samme og hun kjennes brennende, og jeg tenker at det vel må bety feber, og hva kan vel jeg gjøre med dette, dette er ikke mitt, dette rommet skal jeg ikke være i, her skal kvinnfolkene, jordmødrene og legene være, det er de som skal stelle med mor, det er de som kan med unger og fødsel, og jeg står her og alt jeg kan med hører til utafor dette og jeg står innafor og jeg er utafor og jeg vil være utafor utafor, ikke utafor innafor, og alt blir slik rart og trangt, og jeg spør, jeg løfter hodet og ser på henne og spør så tydelig og høyt og ordentlig jeg kan.

            Hvem skal jeg hente?

            Tvillingen står bak meg og hun er lita og hun stirrer på mor, som har lukka øynene igjen, men hun puster fortsatt.

            Blør hun? Må vi dra ut ungen?

            Jeg svelger, jeg ser omkring, jeg prøver å huske, jeg prøver å vite, jeg prøver å låne fars hode, men både han og det er så langt unna, et eller anna sted jeg aldri har satt beina mine, så hvordan skal jeg hente han hit nå, og hvem skal jeg hente, det er ikke leger, og enka til Arnt er nærmest, men hun går aldri ut av huset lenger, og jeg trur hun har blitt så skrøpelig at jeg sikkert måtte båret henne hit, og det ville tatt for lang tid.

            Hun blør, sier tvillingen.

            Helsike, sier jeg.

            Tvillingen ser storøyd på meg, men sier ingenting. Bare lar ordet ligge der mellom oss tre, mest oss to, mor vrir seg igjen, åpner øynene og Au, au, au og nå en ny setning Få det ut, få det ut av meg. Jeg tar meg til panna. Hvem, hvem. Jeg kan ikke være her, jeg snur meg mot tvillingen.

            Hent vann, sier jeg.

            Tvillingen er full av Men og Hva, men spør ikke, fyker ut til bøtta på kjøkkenet. Jeg hører plasket helt inn på rommet, og jeg går og åpner vinduet, sjøl om det blåser ute, for kan hende det hjelper. Jeg er ingen lege. Jeg er ingenting. Det vil jeg skrike til henne. Slutt å be meg. Jeg har ingenting å gi. Og så komme tvillingen med ei mugge og jeg sier at hun skal prøve å få i mor noe, slik mor har forsøkt å få i meg vann når jeg har vært syk tidligere, og så går jeg ut i gangen.   

            Jeg står der et øyeblikk. Hva, hvor.

            Et smerteskrik der inne fra.

            Skjærende, flammende.

            Jeg må et sted, jeg må ut, først ut i gangen og så ut på trammen og så kikke ut over været og speide etter hjelp, eller det som ligner, et fjes eller et ansikt som vet. Hvem, hvem. Jeg begynner å gå, og det kjennes som om den feberen har smitta over på meg. Øystein er oppe på fjellet med noen andre gutter og fisker, kommer ikke hjem i dag. De andre ungene er og leker, og tvillingen vokter over de minste, og enkas fjes synes i vinduet, men hun er aleine, ungjentene er ute og arbeider, og jeg kan ikke banke på.

            Jeg går, og jeg tenker på det fjeset til mor, som har krympa ettersom magen har vokst, og hun sa det til far for noen uker sia, at hun var for gammel til dette, sa det jo, at det var tyngre enn før, sa det jo, enda mor sier at en ikke skal klage unødig, sa hun det, og det lød som en klage, og jeg hadde tenkt at jeg skulle spare på det til neste gang hun ba meg la være å sutre over en sak, da skulle jeg si det, men nå, så ligger hun der, og hun er visst si eiga spåkvinne, og hun kjenner seg sjøl, og når mor sier, Dette er siste gang, så betyr det mer enn siste unge, det betyr slutt, det betyr over, og lufta dirrer og grusen lager ikke lyd når jeg går, og måsene skriker ikke, og munnene som beveger seg på kaia slipper ikke ut ord, og alt er blank flate, et bilde i rørelse, men ingen radio, ingenting.

            Mor er den vakreste mora på plassen her, og hun vil ikke være det, og kan hende de hadde hatt færre unger, og kan hende hun ikke blitt svanger med denne siste om ikke hun var så vakker, for far må jo også se det, gudfryktige far må jo også se hvor pent fjeset til mor er, og far som er gudfryktig må jo tenke at noe slikt er en gave, en dyd, og far som trur, må jo tru at mor er en presang til han og oss, og om hun drar så er det straffedom, og om hun forsvinner er det endelikt, syndig, skjendig, forbi, om mor skal ligge der og blø og stønne og ingen få ut det det uhyret i henne som forsøker å ødelegge henne, et rovdyr som spiser henne opp der inne, som har inntatt henne og begynt å stjele, livet, måned for måned, stjålet og stjålet, og jeg stanser opp ved kirka og brekker meg, sjøl om jeg ikke har vært på havet og det ikke gynger under meg, sjøl om sjøen er fredelig og jeg er på land, guffen gugge rett utafor hellighuset, og så kjenner jeg ei hand på skuldra mi og snur meg.

            Er du syk?

            Der er hun med flettene sine, men ser ikke så streng ut som da hun sto i døra i det gule huset og nekta meg inn. Jeg tørker meg fort om munnen og ser mot kirka, og håper ikke presten eller frua eller hvem som helst andre skulle se meg nå.

            Øynene som skifter farge.

            Trenger du hjelp?

            Mor, sier jeg lavt. Det er mor.

            Er hun syk?

            Jeg trur hun holder på å daue, sier jeg.

            Kom, sier Jenny fort, vi henter Kaisa.

            Men jeg må ha jordmor, sier jeg. Hun skal føde.

            Jenny drar meg i armen som om vi var søsken, og bryr seg ikke med at jeg jobber imot, vil tilbake, ikke mot det gule huset og all annerledesheta nå, er svimmel nok allerede, men Jenny er visst sterkere enn meg nå og snart må jeg følge med, og snart er vi der på trammen, og Jenny springer inn og kommer ut igjen med Kaisa før jeg rekker å tenke meg om, og fjesene deres er så like, og jeg tenker at en skulle tru de var i nær slekt, at de var mor og datter, og ikke fostermor og fosterunge, og at det ordet, foster, at det gjør alt så mye vanskeligere, ikke til å begripe, og er det mur, i det ordet, tenker jeg, en mur som sperrer for, som ikke lager bånd sånn som andre ord uten foster gjør, blodsbånd og arv og den slags, jeg forstår det ikke, jeg tenker at jeg skal spørre Jenny en anna gang, en gang mora mi ikke ligger og dør i senga si.

            Jeg slipper dem inn til henne, men får ikke gå ut igjen, slik jeg forsøker. Jenny sperrer veien, vil ikke la meg passere.

            Snakk til henne, sier Kaisa. Hun kjenner stemmen din.

            Og jeg trur Kaisa tenker at jeg skal si noe om Gud, slike ting som de som snakker godt i forsamlinga sier. De vet å si ting om både død og liv, og jeg vil si noe slikt, noen skriftord, om jeg kom på dem, men jeg var dårlig til å pugge ting på skolen også, og nå er det så lenge sia jeg engang forsøkte, at det er borte. Jeg må si andre ting, jeg må si noe, tvillingen står bakerst inntil veggen og ser på, og hun vil vel også at jeg skal snakke. Ingen hadde bedt far om dette, tenker jeg, ikke far. Og hvorfor har jeg ingen eldre søstre som vet om dette, om unger og folk og stell og sykdom.

            Mor, sier jeg så, mor, mor. Du må tenke på noe fint, trur jeg. På den gården din, der du vokste opp, der alle var fjellfinner, og du melka hver eneste morra. Sa du ikke hva kua het til meg en gang? Násti? Var det ikke det?

            Stjerne, mumler Jenny.

            Násti, sier jeg, mor, mor.

            Hun blør fortsatt. Kaisa har satt seg med henne, dratt opp skjørtene og nå sender hun Jenny for å koke vann. Kaisa ber tvillingen komme med alt vi har av reint tøy, håndklær og duker, alt som er vaska og reint må hun ha. Og jeg prøver å se på fjeset hennes og ikke ned på alt det røde der. Dette er ikke min verden, og mor sukker, mor hvisker det så jeg hører, men bare så vidt –

            Han vil drepe meg.

            Mor, hører du meg? sier jeg så, hever stemmen, så ikke hun skal få slippe til med de der ordene hun har, og som ikke hjelper, bare gjør at det strømmer strier der nedenfra. Jeg er i feil rom, jeg har åpna ei dør jeg aldri skulle nærma meg.

            Bare snakk, sier Kaisa.

            Jeg ser mot henne, jeg hører Jenny skramle med tallerkener ute på kjøkkenet. Fremmedfolk i huset vårt. Jeg har vært hjemme hos dem, i det store gule huset som er reinere og mer i orden, som ikke hadde sykdom og sånn stønning i seg. Jeg vil si til dem at dette egentlig er et godt hjem, at folk ikke ligger og dør her, ikke hele tida, at vi har det godt, at vi har nok.  

            Mor, mor, sier jeg. Ikke skrik, det går bra.

            Kaisa ser på meg.

            Fortsett som du gjorde først, sier hun lavt. Snakk om der hun kommer fra.

            Men jeg vet ingenting, sier jeg så, slår med armen. Hun snakker nesten aldri om det.

            Prøv, sier Kaisa.

            Mor, gården din, sier jeg. Du hadde den kua di, som du sa var di helt sia hun var liten kalv og født, og nesten som ei søster sjøl om hun var ei ku.

            Kaisa rykker tak i mor, og jeg er ikke riktig sikker på hva hun gjør, men nå uler mor så høyt at jeg ikke kan si noe, så høyt at enka hører det der ute og sikkert forsøker å se til oss gjennom et anna vindu, blir nysgjerrig og kanskje engstelig.

            Det ulet som fortsetter.

            Jenny kommer med varmtvannet.

            Tvillingen har gitt alt hun kan av tøy.

            Hvorfor fortsetter hun bare å blø? hvisker hun. Det må ta slutt snart.

            Kaisa er rolig, men blikket flakker, hun stryker fort over tvillingen og sier at det nok er best om hun går ut ei stund nå. Og tvillingen vil ikke, men jeg ser advarende på henne. Gjør som Kaisa sier. Og så rygger hun ut døra, hele tida mens hun stirrer mot oss, og særlig mor. Når hun er ute og Jenny har lukka døra bak henne, er det meg Kaisa ser på.

            Ferdinand, sier Kaisa. Jeg er nødt til å dra ut ungen.

            Ja, sier jeg. Ja, så klart.

            Kaisa rynker panna et øyeblikk.

            Den kommer ikke til å leve, sier hun.

            Jeg svelger.

            Men hvis ikke jeg gjør det nå, sier Kaisa, og hun er så rolig, fortsatt så rolig, alvorlig og rolig, så er det mor di som ikke klarer seg, skjønner du?

            Jeg kikker på mor, og øynene hennes er halvt igjen nå, hun puster fort, er grå.

            Ja, sier jeg.

            Hold i handa hennes, du, sier Kaisa.

            Og jeg tar mors hand. Jeg har ikke holdt i den sia jeg var liten, men den er den samme, litt tørre arbeidsneven, kanskje mykere nå som hun ikke har klart å gjøre alt sjøl de siste ukene. Nå som hun har vært sliten, og jeg holder i mors hand og jeg er glad den er varm, for jeg vet det om døden, så mye vet jeg om døden, at med den kommer kulde.

            Jenny og Kaisa holder og drar. Jenny har henta noe, et redskap, noe som ikke hører hjemme her inne, fra skuret til far, og de styrer der ned og det kommer som kveppende lyder fra mor, men ingen ul, ikke nå, og så drar de og jeg må holde igjen, jeg holder igjen og jeg ser på henne, fjeset hennes og jeg sier mor, mor, og jeg sier tenk på Násti, men jeg sier det så lavt at jeg ikke trur hun hører meg, og så det siste, harde taket.

            Jeg hører sukket fra Kaisa, men vender meg ikke mot dem. Ser på mor, ser hvordan de her siste slitne månedene har endra henne litt. Hun er ikke blitt gammel, men annerledes, som om øynene og panna har fått nye linjer, svinger seg på en anna måte.

            Hun er helt borte, sier jeg.

            Ved mor plasker de i vann og styrer, svarer meg ikke, men holder på. Jeg snur meg så vidt og ser den røde bylten som ligger på kommoden, som en anna ting, det lille uhyret, tenker jeg, som kanskje har tatt mor fra oss, det lille monsteret forkledd som en unge som oss andre.

            Alltid skal jeg tenke på den lille som det. Et udyr, en parasitt, et onde. Alltid skal det for meg være den bylten jeg vender tilbake til når de snakker om djevelskap. Alltid, også seinere, når andre fødsler og tap kommer og tvinger meg inn i rom som dette, men oftest etterpå, skal det være på den lille jeg tenker, det eneste bildet på ondskap som gir mening for meg, der, blodig, ligger grusomheten sjøl, som seinere skal begraves og få kors og blomster, og alltid skal jeg tenke at det er et hån. Og aldri skal jeg si det høyt, men kjenne det slik, sjøl når jeg går ærend og legger ned for mor og far, og steller, skal jeg tenke det.

            Men ei stund der, trur jeg at vi har mista dem begge.

            Jeg sitter på trappa med noe tobakk jeg har funnet i fars skuff, som jeg baker sammen og legger inn i munnen og suger i meg. Det er ei anna og mer utholdelig svimmelhet, den som kommer med tobakken. Jeg sitter der mens Jenny og Kaisa er inne hos mor. Jeg sitter der når presten kommer og går inn for å snakke med henne. Jeg sitter der når han kommer ut igjen og er blid og hilser skarrende på meg og sier Gud vokter over henne, og går igjen. Og da skjønner jeg det vel, at mor ikke er bortrøvet, men jeg blir likevel sittende.

            Jenny kommer ut og står med armene i sia og kikker på meg ei stund, og så utover været og alt sammen. Det er ikke mange folk ute og går, men de som passerer, ser undrende på oss. Det er ikke det at vi er fremmedfolk, men at synet av oss sammen er det. Fremmed. Jenny hører ikke hjemme på denne trammen, Jenny hører knapt nok hjemme på sin egen tram. Jeg vet hva de tenker, jeg tenker det sjøl, men så er Jenny likevel her, og så setter hun seg til sist ned ved siden av meg.

            Du løy, du, sier jeg.

            Jenny svarer ikke.

            Du sa mora og faren din var daue, sier jeg.

            Jennys hender er reine. Hun må ha skrubba seg godt før hun kom ut her. De var fulle av blod der inne. Jeg så dem nok, mørkerøde og sterke.

            Men det er ikke så farlig, sier jeg.

            Jennys øyne nå, med lys himmel over oss, er lysere og blåere enn noen gang før. Jeg tenker at jeg kunne si det til henne. Det er da finere enn alt dette andre, om gamle løgner, som om jeg var en sånn en prektig kar.

            Kua vår het også Násti, sier hun så, lav stemme. Stjerne.

            Jeg vet ikke hva jeg skal svare på det. Foreldrelaus med foreldre, det hun der, og øynene er fortsatt blå, fortsatt lyse, det er brynene over som har rynka seg. Jeg har ikke ord for slikt, jeg kunne mista, og da hadde det vel kanskje etter ei tid kommet ord og setninger vi kunne delt. Men fjellfinnene er visst harde. Lagd av et slikt et materiale, har jeg hørt, at det meste preller av. Kan hende Jenny var for lita til å bli hard da hun måtte av gårde. De surrer slik, tankene mine, frem og tilbake mellom det jeg har hørt og det jeg vet og de blir ikke enige seg i mellom.

            Kaisa og Peter har vel ku her og, sier jeg til sist.

            Hun retter øynene mot meg og nå skifter de farge, blir mørkere, dypblå.

            De vil ikke ha meg tilbake sjøl om de er friske, sier hun.

            Mora og faren din? Jeg hvisker det.

            Alle de andre har de beholdt hos seg, sier hun. Bare jeg. Bare meg ville de ikke ha.

            Nå noe tindrende i irisen, seiler inn en anna farge som ikke var der før, fiolett, trur jeg.

            Så jeg løy ikke, sier hun, ser ned nå. Jeg bare sa sannheta på en anna måte.