Det ikke sennagress nok til å fylle både
gutten og søsteras vintersko.
Slik
begynner det, med et dårlig tegn. Faren banner, igjen mumler han at noe om at
hun skulle vært her. Hun, det er er mora. Det vet gutten. Mora som lå på
kammerset hele dagen lang og natta også, og så til slutt sa de at gutten og
søstera skulle komme inn og si farvel. Gutten trodde først at det betød at mora
skulle sendes avsted til et annet sted, et sted med en lege kanskje, men så
hvisket søstera at mora kom til å dø når som helst nå. Det luktet vondt inne på
kammerset. Før mora ble syk, var det der de pleide å sove, han og søstera, og
mora og faren sov på kjøkkenet. Det var mørkt der, gardinene var trukket for,
men moras ansikt lyste, så blekt var det. Hun hadde lukkede øyne og pustet som
om hun akkurat hadde sprunget fra nabogården og hjem igjen. Men gutten var
sikker på at hun bare hadde ligget i ro der inne på kammerset. Han forsto ikke
hvorfor hun peste slik da. Faren sa at de kunne gå helt bort til senga. Søstera
gjorde det, men gutten kjente seg kvalm. Det var den stanken som gjorde det.
Faren ble streng i stemmen. Gå bort til mor di, sa han. Gutten tok motvillig
stegene etter søstera. Han prøvde å se på henne i stedet for mora. Det luktet
enda strammere nå som de sto ved siden av. Han lurte på om hun hadde tisset på
seg, som en småunge. Han torde ikke spørre. Det kom opp av halsen da, og han
klarte ikke dy seg, han måtte springe ut og han skubbet faren til side og
sprang ut i strømpelesten til han var et godt stykke unna trammen. Der kastet
han opp til det bare kom grønt, smakløst vann ut av han. Siden var det ingen
som ba han gå inn igjen. Og enda senere den kvelden kom det koner som gikk inn
der for å stelle henne. Mora hadde dødd, og søstera måtte koke poteter. Det var
ingen som sa noe mens de spiste. Gutten syntes han kjente den råtne eimen ut
til dem der de satt, men han klarte å holde seg den gangen. Han spydde ikke
mer.
Etterpå
har alt vært vanskeligere. Søstera er ikke gammel nok til å gjøre annet enn å
koke poteter og vaske tallerkener. Og han får ikke til mer enn å hjelpe faren
med veden. Det er iskalde dager som venter, det vet de. Det er ingen som har
nok. Det er fordi nesten alle potene og grønnsakene som var fine før, er råtne
i år. Ansiktene der ute, de som tilhører naboene også, har alle begynt å ligne
på hverandre. De er beinete, nesten så skjelettet stikker ut av huden. Det er
derfor far har bestemt at de skal dra. Det er mat nok til et måltid om dagen og
lenge har det gnagd i han, magen har skreket så mye etter noe å fylle den med
at han har stappet munnen full av gress. Søstera tvang han til å kaste det opp
igjen. Det er visst ikke bra for en. Når snøen kommer, kan gutten i alle fall spise
av den. Men nå skal de dra.
Her
i landet går det ikke an å være, sier faren.
Nei,
her i landet går det ikke an å være, mumler søstera til svar, mens hun stirrer
ned på tregulvet. Søstera svarer alltid faren. Søstera pleier å klype han i
armen så han også passer på å gjøre det, men denne gangen lar hun gutten være.
Selv om det er helt stille i huset, er det akkurat som om noen puster og peser
der inne på kammerset.
Gutten
ser ut på frosten som har begynt å legge seg. Når man trasker over marka,
knaker det under en. Han har pleid å like denne tida. Han og søstera bruker å
gå ut og hoppe på de små krystallene, og lage så mye lyd som mulig. Gutten har
lyst til å gjøre det igjen, men så kjennes det ikke rett. Søstera vil ikke leke
fullt så mye etter at mora ble tatt vekk. Og gutten forstår at en skal være
mest mulig stille og sitte rolig når folk nettopp har dødd. Han prøver å tenke
så mye på det triste som mulig, men så vil bare blikket hans ut og se på
krystallene.
Hvor
skal vi reise? spør søstera plutselig.
Man
spør aldri faren om noe. Faren bestemmer. Faren blir sint hvis man maser, man
skal la faren bestemme, og derfor kikker gutten nysgjerrig og litt redd opp.
Faren banker ikke neven i bordet og ber dem tie stille. I stedet trekker han
pusten tungt, og setter seg ned på den ledige krakken.
Nordover,
sier han. Til Norge.
Og
igjen gnager det på innsiden av gutten.
Har
de gode poteter der?
Faren
sukker, fortsatt med øynene rettet nedover.
Gutten
biter seg i leppa, venter på at faren skal rope noe. Han har ropt så mye mer
etter at mora ble syk, og potetene færre. Han har brølt til dem nesten hver
dag. Gutten lukker øynene. Men faren er taus, faren reiser seg ikke opp sånn at
krakken faller i gulvet og roper at han skal komme seg ut.
Jeg
vet ikke, sier faren. Men de har i alle fisk.
