det er merkelig

Det er merkelig med ungene. Jeg vet ikke hvorfor eller hvordan, men de har åpna opp noe i meg. Jeg trudde det kom til å bli med dem som det var og er med Anna, en sånn kjærlighet som kan være så trang og kvalmende, som sprenger seg innover og utover på samme tid. I stedet har de funnen en

Edvard Munch: Melankoli

egen plass i meg. Heller enn å presse seg inn ved sia av Anna i hjertekammeret mitt, har de bygd seg sitt eget rede, gjort hjertet større heller enn å forsøke å finne plass der det er knapt med det. Jeg trudde ikke hjertet kunne vokse. Jeg trudde evne til kjærlighet var noe sånt man var født med i en bestemt størrelse. Akkurat sånn som at jeg fremdeles er glad i mor og far, men at den kjensla har blitt forvist til et hjørne i meg, fordi Anna tok større og større og større plass, forlangte det. Og kanskje dem krangla, Anna og mor og far, om plassen der inne. Men ungene blei ikke med i den kjeklinga. De trengte det ikke. Bare skapte seg noe ut av ingenting og det dem skapte, det har bare fortsatt å vokse, fortere enn dem sjøl, utafor alt det her, blitt stort og bredt og høyt inni meg, men likevel aldri kvalmende, bare svært. Ja, jeg trur nesten jeg kunne sagt at kjærligheten til de ungene der, den er blitt et eget organ i meg.

mitt aller første minne

Mitt aller første minne er ikke et minne. Det er noe jeg har vevd i drømme, sier Eadni. Jeg trur

Kafferast, av John Savio

jeg har vevd det våken. Jeg trur jeg har sittet og stirra inn i bålet, og vevd og vevd mening ut av noe meningslaust. For det er noe materiale der. Det er noen tråder å spinne fra. En hyssingstump og noe garn kan man få et teppe av. Eller et minne. En skal ikke bry seg for mye med det som har vært, sier Eadni. Kanskje det er derfor jeg gjør det. Eadni, mor. Hun fantes ikke ennå for meg da dette første minnet, som likevel ikke er et minne, kom til. Da tilhørte jeg ennå noen fremmede, men som for meg var de eneste kjente i den stunda. Jeg vet ikke hvem de var. Jeg vet ikke hva de het. I minnet mitt sitter jeg i en slede. Og jeg er varm og svett og klam, og det lukter godt og kjent fra den kroppen jeg klynger meg inntil. Og vi må være i stor fart, for treet skranter og noe annet uler. Vinden eller et dyr. Jeg er for liten til å høre forskjell. Jeg er for liten til å huske. Jeg bare klamrer meg til denne kroppen. Jeg er for liten til å be, men jeg trur jeg kjenner at jeg burde, at jeg må gjøre mer enn bare å holde fast. Og så slipper jeg. Eller så slipper noen meg. Kanskje hodet, tankene. Jeg ramler utafor. Kanskje sleden, men hvert fall dette fellesskapet. Jeg blir aleine. Svetta går vekk. Frem kommer kulda. Og siden Eadni, som gjeter flokken og nesten bare er en unge sjøl. Sånn havner jeg her. Sånn blir jeg en del av siidaen.

Men dette er ikke et minne. Det er en fortelling. En forestilling. En av mange mulige forklaringer. De sier at jeg skulle vært skald, så opptatt som jeg er av historier. Jeg trur det bare er fordi det er det jeg mangler. Ei historie. Et klart første minne.

tida er så dyrebar

Jeg prøver å få vekk tanken på sprengstoff. Jeg prøver å mane frem fjeset til Jenny. Øynene hennes i mørket, de blir ikke svarte som sjøen, men de ligner mer havbunn enn himmel da. Hun kaller alle stedene omkring her med de samiske navnene. Sjøl Kjøllefjord, kaller hun bare motvillig for Kjøllefjord. Gilivuotna, sier hun. Vuotna betyr fjord, sier hun. Jeg prøver å huske hvordan hun sier det igjen. Jenny, med det gjenstridige blikket. Det er akkurat som om hun kjemper imot med vilje. Slåss med alt som er mitt og vårt. Vil være en del av der hun var fra før, samtidig som hun skjønner at mora er tapt.

            Men hun er samtidig blitt mjukere, og hvis jeg tenker på det, så kanskje jeg glemmer minene. Hvis jeg tenker på hvordan Jenny ikke lenger dytter vekk, men heller stryker meg over kinnet og sier at jeg er en kjekk kar, staselig nesten, men at hun ikke vil bli fiskerkjerring sjøl om, bare ha det fint disse øyeblikkene med meg, og hvem vet hva som skjer, hva tyskerne planlegger, og hva de allierte tenker å bombe i neste omgang, hvem vet hvor vi er og hvor hele vi er om to dager eller ei uke, og derfor er det greit å være nær og dele noen gode stunder, derfor kan jeg godt kneppe opp blusen hennes i den kroken bak steinene som vi har funnet oss. Og hvis jeg bare lukker øynene ei stund og erindrer hvor mjuk huden hennes er der under og hvor fjern krigen kjennes akkurat når jeg får legge armen rundt midja hennes eller ta på de bittesmå brystene hennes, og vær så snill, Jenny, vær så snill, Jenny, bare litt til, kan vi ikke – kan vi ikke, vær så snill, og tida er så dyrebar og øyeblikkene også.

            Men så buldrer det.

            Jeg skvetter til.