Du vet hva du må gjøre, Ferdinand

Du hørte hva han sa, sier mor. Du vet hva du må gjøre.

Bilde av bilde fra Krigsår i bilder 2 av Roger Albrigtsen

            Mor har vasket og stablet tallerkener på plass i de små treskapene. Mor i den slitte kjolen, som stadig må ses over med nål og tråd om kveldene, som hun stadig klager over, og hadde det vært før krigen, skulle hun gått ut og funnet nytt stoff, det sier hun, igjen og igjen sier hun det. Ungene drar i den, mor holder tilbake. Mor som setter opp håret i ei knute, og som nesten svetter den fra hverandre utover dagen, men strammer til når hun passerer speilet i gangen. Det er de yngste som hun stadig må holde øye med, det er de mellomste som må gjøre lekser, de eldre som må formanes, hjelp til, hjelp til. Mor har tusen øyne og stemmer, mor står aldri helt i ro. Mor ammer den yngste, mens hun leter frem sytøyet. Det er noe som fikses. Alltid noe som i uorden. Mor har ikke tid til prat, mor koker poteter, mor koker kaffe, mor retter på knuta i nakken igjen, mor ser at det blåser opp der ute og mor mumler noen gudsord, mor ber småungene lese høyt, mor kremter når det ikke kan stemme, det hun hører, og mor rekker akkurat bort til den vesle som krabber over gulvet før den rekker frem til ovnen. Fydda. Mor virrer mellom seg og sitt og mor ser likevel ut som hun gjorde noen ganger. Mor, med en kaffekopp i hånda mot slutten av kvelden, mor med roen, sittende med blikket sitt festet et sted utenfor vinduet. Mor som er et annet sted med mindre vind, med jord å dyrke, dyr å fôre, mor som reiser tilbake i tid mens vinden trekker i huset. Mor som snakker andre språk, de små som kan snike seg frem mellom ordene når hun er trøtt og glemmer at hun ikke lenger hører til på gård og at vi ikke snakker lappisk eller kvensk her. Mor som savner kyrne, lukta av dem, og kanskje søsknene sine i Kautokeino, eller tida si der, der vinden stoppet opp og hvilte før den fortsatte tilbake hit mot kysten. Mor, kjære mor.

            Ferdinand, sier mor. Du husker hva far sa.

           Mor har lite å dele på så mange. Mor står ved kjelen og kikker på meg. Ferdinand, sier hun igjen. Den yngste sover inntullet i et pledd. Det er ennå tidlig. På skolen de andre. Eller i egnebua med far. Det er annet å gjøre. Og alltid noe mer. Det er saker som ikke tar slutt, men som fortsetter å be om å bli gjort. Og mor med skarpt blikk som vil vekke meg opp, mor som aper etter fars stemme, legger samme tyngde i og vil tvinge meg av gårde. Det er ikke noen grunn til å vente, sier mor. Jeg holder frem kruset mitt, lar henne helle i noe kaffe. Jeg tar en lang slurk. Og øynene hennes er blå, en hard, nådeløs nyanse. Mor som folk sier at har vært en skjønnhet. Rynkene i panna hennes nå. Drikk opp og så går du, sier mor.

            Det er mor som har bestemt hvem jeg skal være. Det var mor som så meg i armene sine, nyfødt, og ikke nynnet til meg som et spedbarn, men en liten voksen. Fremtida, fremtida, Ferdinand. Jeg synes jeg hører ekkoet av den melodien ennå. Ser hvordan hun strammer grepet om ryggen på kjøkkenstolen mens hun stirrer på meg. Mor var vakker da hun kom hit, fortsatt er hun det. Mørkere i håret enn de andre, strekker seg høyere også, en rar tone i stemmen som kommer og går. Noe farlig er det i det. Selv gudfryktige far på kaia i Hammerfest glemmer Gud Fader når han ser henne. Slik må det ha vært. Han må ha oppdaget henne med løsere hår og lenge før barnefødsler, ei tjenestepike uten rynker, lange øyenvipper, svevende bortover kaia med de andre ungjentene. Der må far har sett henne og glemt Herren. Og siden kommet til seg selv, husket og fridd. Giftet seg slik, så fort. Bildet som henger av mor på veggen. De har rett de som sier det. Der er hun en ung skjønnhet. Jeg har sett henne kikke mot portrettet selv, men jeg vet ikke om det er lengsel eller stolthet eller noe annet i det blikket. Gud vil ikke at en skal bry seg med slikt.

            Jeg går straks, sier jeg.

            Mors hender løsner grepet i stolen. Mor nikker.

            Til Torskefjord, mumler hun, nesten fraværende nå. Jeg har sagt ja, og hun kan reise av gårde i tankene. Og jeg lurer på hvem mor var før far, om hun var streng slik, om hun minnet alle rundt seg på hva som var synd. Jeg lurer på om hun dekket på med duker da hun var tjenestepike, om hun tørket støv av bilder og annet dekor. Jeg lurer på om hun pyntet seg og slik fikk fars blikk vendt mot seg. Jeg vil at hun skal løsne opp knuta i nakken og synge noe, synge det høyt, noe tomt for ord som frelse og nåde. Og om jeg sa det høyt, ville hun ta tak i kragen på skjorta mi enda jeg for lengst har vokst meg høyere enn henne og spørre om jeg var gal eller hedning. Og likevel, og alltid vil jeg gjøre mor til lags.

Mor di er død

Mor di døde i går.

         Fremmedkaren står på trammen utenfor setra. Jeg kjenner ikke fjeset han, ikke noen av trekkene. Han snakker på norsk. Kanskje er det språket som får det til å lyde tonløst, fri for følelser. Eller så er det øynene som er iskalde. Jeg har fyrt i noen timer. Varmen presser seg forbi meg og ut. Jeg sier ingenting. Jeg skulle bedt han inn, jeg skulle spurt. Hva, hvor, hvordan. Kommer til å tenke på hvor gebrokken norsken min er. Men det passer seg ikke å skamme seg, ikke nå. Mor di, sier han. Mor di. Det er ikke det hun er. Ikke mor.

Mu eadni er hun. Mu eadni med stor og bred favn. Men kom her, rakkerungen, Sammól Hans, kom, kom her! Mu eadni, alltid i kofta med lua pent stelt. Du rakkeren, Sammól! Du tøysekoppen. Du spilloppmakeren min. Mu eadni med rungende latter. Mu eadni borte i en replikk fra en fremmedkar på trammen utenfor setra.

            Vil du – vil du komme inn?

            Jeg drar håndbaken over øynene. Mu eadni, og sitter på kjøkkenet hennes, slurper i meg suppa og forteller det der hun kaller røverhistorier, fra rypejakt, fra elgjakt, fra elvefiske, fra isfiske. Nå må du slutte å skrøne, da, Sammól. Mu eadni ler. Mu eadni flirer. Mu eadni rusker meg i håret og sier at jeg nok skal klare meg. Mu eadni sier at jeg bare må beholde hjertet mitt slik som det er, eller kanskje til og med la det vokse. Bare å mate det, sier mu eadni, mate det med menneskekjærlighet, vet du. Åpne og mate.

            Fremmedkaren kommer inn.

            Jeg har kaffeerstatning i en kjele. Varmer opp.

            Han sitter på den lave krakken og venter uten et ord.

            Jeg gir han et av trekrusene.

            Han tar imot.

            Jeg står og myser ut av den vesle åpninga vi kaller vindu.

            Høsten kommer.

            Jeg kunne si det til fremmedkaren, men jeg tror ikke stemmen min vil bære.

           Jeg vil be han om å gå, spørre om han ikke har bedre å gjøre enn å sitte slik, sitte her og drikke av det lille jeg har, men så er det mu eadni og menneskekjærlighet, og mu eadni som sier at det er nå man minst vil, Sammól, minst har lyst, at man testes. Mu eadni som klapper meg på hodet og sier at jeg er hennes gode, hennes skøyer, hennes latter og hennes hjerte. Mu eadnis hjerte er jeg. Mu eadnis hjerte banker i meg, må gjøre det, videre.

            Jeg ser mot fremmedkaren, jeg kremter, jeg spør hvor han er fra.

            Han ser på meg med det kjølige blikket igjen.

           Ikke et menneske, tenker jeg, og er han kanskje, er han kanskje Selveste Djevelen, kledd seg ut i lysere klær, og jeg ser ned og jeg tror ikke egne tanker, og jeg vil rope han ut herfra og trykke hodet mot veggen og slokke ildstedet og bare kjenne hvordan kulda kommer trekkende, og jeg vil ut og hogge ved, hogge og hogge, som om vinteren lå og truet bak hjørnet. Jeg vil klemme om noe, hva som helst, sauene, bare holde rundt og hviske det igjen og igjen. Mu eadni, mu eadni.

En gang var hun liten

En gang var hun liten og i fosterfars armer.

            Han bar henne over elva fra Østre til Vestre Seida. Og det var vinter og isen var tykk, og hun lå inntullet i noen filler og gråt. Og fosterfar mumlet noen trøstende ord, men altfor lavt, og hulkingen hennes overdøvde alt. Og fortsatte når hun lå der, i egen seng for første gang.

            En gang var hun liten og ropte etter eadni og áhčči, fremdeles der på andre sida.

            En gang var det eneste hun klarte å si: Jeg vil hjem, jeg vil hjem.

            I lange stunder sto hun nede ved elvebredden og kikket over og prøvde å få øye på dem, og hver gang hun så mennesker, ventet hun og trodde de skulle komme over. Hver gang hun så søstrene rundt uthusene, stabburet og fjøset, var hun sikker på at de skulle snu seg og vinke. Og fostermor sto et stykke bak henne, men sa ingenting, ikke før mørket falt på, og hun måtte inn og få i seg noe mat. Kom nå, nieidazan, jenta mi, kom nå.

            En gang var hun et stykke lengsel bort.

            En gang var hun der hun ikke var dagene gjennom.

            Siden fikk hun klyve opp på fosterfars rygg og leke rytter. Hoppla, hoppla!

            Siden fikk hun sitte med fostermor og melke og le når det sprutet feil vei og traff henne i fleisen.

            Siden så hun opp på fostermor om kvelden når hun satt på sengekanten og spurte hvorfor de ikke vil ha henne mer der på andre sida. Og siden ble fostermor blank i blikket og sa at hun skulle sove nå. Og siden, enda senere, fikk hun historia fra drengen mens han satt og røykte på trammen til stabburet. De var sjuke, skjønner du, sier han. Spanskesyken begge to. Og hun mora di var høygravid, og han faren din kom seg ikke til å jobbe, og de hadde knapt mat nok til ungene som det var, og deg klarte de i alle fall ikke ta vare på, du som var yngst, og så var det de her gode folka her, som hadde vært og spurt der så mange ganger, om de ikke hadde et pikebarn å avse, barnløse som de var, men med plass nok, og så mange ganger hadde hun mora di og han faren din sagt at det ikke kom på tale, men nå så gikk det ikke lenger og de måtte bare gi opp, og de visste jo at de gode folka her ville ta vare på deg, og at du kanskje til og med ville få det bedre her som det ikke var syv andre unger å fø på.

            Siden kikket hun ned mellom plankene på trammen, ned i det mørke hulrommet og lurte på hva skjulte seg der, og siden tittet hun opp på han igjen, han drengen og spurte Men hvorfor akkurat meg, og drengen klappet henne på armen og sa at hun var yngst, så da ble det sånn. Og den ungen hun mora di bar på, sa drengen, den blei trukket ut i to deler, skjønner du, ei bister jordmor som syntes de foreldrene dine hadde gjort seg ferdig med å sette barn til verden, sa hun håpa det blei den siste. Og siden rynket hun panna, og siden spurte hun hvorfor de ikke hentet henne da de ble friske igjen. Drengen trakk på svaret. Tja, de skjønte vel at du hadde det godt her.

            Siden gråt hun stillere enn andre barn.

            Siden klemte hun rundt skjørtene til fostermor på kjøkkenet.

            Siden kikket hun ikke mot elva og andre sida.

            Siden fikk hun hårde kanter, men myke buer andre steder.

            Og siden kom soldatene og krigen.

for øyeblikket

Det har gått en stund siden jeg har publisert noe her. Det kommer ikke av manko på tekster, men manko på tid. Mesteparten har gått til researcharbeid og dette prosjektet: www.detbrennerdetbrenner.net Med Thomas og Lene har jeg fått til noe som jeg tror kommer til å interessere og bevege mange, også langt utenfor Finnmarks grenser.