Me gusta cuando

Hopper opp, hopper ned, temperaturene.

Forsvinner og vender tilbake, sola.

Er den eneste som blir, våren, og kjæresten, som drar meg ut av byen, som jeg drar ut av byen, og det er ikke bare i meg det rører seg, men omgivelsene, jeg prøver å fortelle noen at det lyser av han, skulle funnet en sammenligning, en metafor, som bedre beskrev det jeg så, det jeg ser, stemmen, blikket, og der i alt, den lille, store ilden, større enn bålet vi sitter foran og drikker vin, og jeg leter etter ordene, jeg leter alltid etter ord, men finner bare bildet, og han sier, legg vekk kameraet, sier han, se! husk! sier han, og så drar han meg nærmere igjen, jeg kan ikke forklare alt, sier han, men jeg vil bare at du skal se, og jeg tenker på den gangen han overtalte meg til å dukke under vann, fnøs av skrekken min, du må prøve, og jeg prøvde og det svei, men nå hater jeg ikke duer like sterkt som før, og skjønner hvorfor han ikke liker musefeller eller tror på enkle løsninger til kompliserte problemer, og det gjør ingenting at han vil til Finnmark og jeg til Nord-Afrika, vi har tida.

Og så våren, da, der, mellom, over, under, rundt oss.